Bilder

Torstein viser hvordan man aktiviserer 15 unger.


Jo Håkon, Meg, Ole, Ronnie på toppen av Table Mountain.
Robben Island (som jeg desverre ikke fikk tid til å besøke,
kan skimtes til venstre)


Tolv festglade ungdom i bagasjerommet til en pick-up.
Den noe uskarpe kvaliteten gjenspeiler turen på en fin måte.


Det gjør litt mindre vondt å bikke seg ut av sengen
tidlig på morgenen når dette er utsikten som venter.


Team Zimbabwe. Maje, Marianne, meg, Jeff (teamleder),
Lopez, Jo Håkon, Henny

Facilitation og drittunger

De siste tre dagene kan greit oppsummeres med overskriften. Facilitation er noe, jeg etterhvert forstaar, jeg skal drive mye med i Zimbabwe, og de siste to-tre dagene har gitt oss som skal til Zim og Zam spesiell opplaering i denne ped-metoden. Kort sagt skal laering skje gjennom at en gruppe deltagere deler av hverandres eksisterende erfaring/kunnskap, og deretter kommer ett steg videre i utviklingen gjennom aa legge sammen det de kan til aa tenke nytt blablabla.

Etter to dagers intensiv kursing skulle teori omsettes til praksis, parvis skulle vi gaa inn i en skoleklasse (10-14 aar, +-40 elever), og "undervise" (vi skulle jo facilitate (hjelp meg gjerne med et bra norsk ord paa dette) om en bestemt life skill. Jeg og Linda (som skal til Zam) bestemte for oss aa ha Team Work som tema, for det er jo grei skuring med mange enkle leker som passer. Trodde vi. Turen gikk igjen til Khayelitsha, og denne gang til bydelen Harare (passet jo bra).

Vi entrer klasserommet. Rundt 20 elver sitter pent ved pultene sine mens laereren pakker sammen sakene sine ved den bakre veggen. Vel, tenker jeg, dette ser jo lovende ut. Saa starter det, en ren flom av skrikende smaa negerbarn tyter frem fra doeren. For dere som har sett orke-invasjonen i Soria i LOTR fortonet det seg paa cirka samme maate. Jeg anslaar antallet elever til rundt 100 foer jeg har rukket aa summe meg. Herreguuuud! Det er med stor glede jeg ser det kommer en laerer, eller lignende, inn doeren og kommenterer at dette er jo ALT for mange for oss. Han vinker ut cirka 20.... Saa da staar vi der, 80 unger med begrensede engelskkunnskaper, lite motivasjon da skolen egentlig er slutt, og skal undervises av to totalt ukjente. Dette kan selvfoelgelig kun gaa den veien hoenen sparker, og det gjoer det til gangs. Vi er ikke i naerheten av aa faa gjennomfoert noe som helst, ungene krangler/skriker/roper "om en ann" og vi to lederne blir ganske oppgitt.

50 minutter senere er vi endelig ferdig med ildaapen. Skuffet og slukoeret kan man vel si vi er, men som lederen vaar (som var til stede under hele distansen sa) saa var vi VELDIG uheldig med omstendghetene. Noe positivt var det jo ogsaa, og det mest positive er at det fra naa av bare kan gaa en vei, og det er OPPOVER!:)

Stikker til Harare paa loerdag, og blir sannsynligvis der i tre uker foer jeg stikker til vertsfamilien. Eneste sikre om jobb/plassering er at jeg IKKE skal bo i Harare det neste aaret, da vi vet at det er en av jentene som skal jobbe der.

Kommer tilbake med mer i loepet av uken tenker jeg, og skal virkelig proeve aa faa brukt min egen laptop saa jeg faar lastet opp et par bilder.

Slukkoeret koz
Arne

PS! Over til noe helt annet. Det har kommet meg for oeret at en av utoeverne av verdens desidert mest idiotiske "idrett" har fremstilt seg ENDA dummere enn i en vanlig konkurransesetting, nemlig ved aa bruke doping. Greit nok at Erik Tysse Platzer oensker aa fremstille seg som en klovn ved aa drive med noe fullstendig meningsloest, men naar han drar hele friidretts-Norge ned i soela, saa er det nok. Erik Tysse Platzer: BRENN!

Foerste smak av Afrika

Yoyo folkenz, omsider er jeg online igjen, etter en lang bloggtoerke.
Reisen nedover gikk skuffende glatt, ingen problemer overhodet jeg kan klage paa. Vi er innlosjert i Simon's Town, paa et sted hvitere enn min vinterbleke rumpe. Naboene er pingviner og bavianer, begge deler observert i veikanten.

Kan ikke si jeg helt faar foelelsen av aa vaere i Afrika enda, men i gaar hadde vi en interessant eksskursjon. Vi, dvs 30+ kursdeltakere (i tillegg til oss 16 fra Norge er det noen fra Namibia, Zambia, Zimbabwe og Soer-Afrika her), tok bussen forbi Cape Town i retning Stellenbosch. Alt vi saa var sand, sand og litt mer sand. Helt til vi kom opp paa en bakketopp og et uendelig hav av boelgeblikkhus aapenbarte seg. Hvorenn man saa var det trange gater og blikkskur saa lang oeye kunne se. Blikkbyen gaar under navnet Khayelitsha, og det var her vi fikk vaar foerste skikkelig oppgave. Lag paa 7-8 personer skulle ledes inn i forskjellige communities og her skulle vi, kun ved hjelp av oss selv, et par baller og fasiliteter som knapt kan kalles fasiliteter samle sammen unger som skulle aktiviseres.

Fasilitetene foerst. Det var en egentlig som en forvokst sanddunge, bare at sanden var som den man finner i oerkener, dvs myk og jaevlig aa spille ball i. Den var selvfoelgelig ogsaa full av murstein og soeppel. Det kan og nevnes at det blaaste stiv kuling fra alle kanter, saa det var som aa befinne seg i sentrum av en sandstorm. Herlig! Naa var det bare aa finne barnene. Heldigvis var skolen snart slutt, og vi kunne hempe dem inn paa vei hjem. 40-50 unger i alderen 5-10, faa av de snakket engelsk og vi maatte (pga at vi ikke hadde peiling paa hverken fasiliteter, antall unger eller bistand fra lokale) faa disse til aa gjoere noe fornuftig i 2-3 timer. Paa tross av de aapenbare spraakproblemene, de mildt sagt haaploese fasilitetene og et noe dysfunksjonelt lag (vi bestod av nordmenn, namibier og zambier) tror jeg ungene hadde det goey med fotball, sisten og andre enkle leker. Dog kan jeg ikke si jeg fikk det helt store utbyttet av dette, da det jeg var noe det samme som jeg drev med i Tanzania, tror det var mer goey for de som er i Afrika for foerste gang.

Ellers bestaar dagene av mye kursing. Kursing for organisasjonen SCORE, som jeg ikke skal jobbe for, saa dette er MOTIVERENDE saker skal jeg si dere. Men, 'a man gotta do what a man gotta do', saa jeg faar komme meg gjennom de to ukene med forberedelseskurs foer jeg stikker til Harare hvor vi faar det mer spesifikke kurset, som vil bli laaangt mer interessant.

Klimaet er ikke saa altfor fint akkurat her. Genser/jakke er paakrevd paa kvelder og morgener, men saapass faar jeg taale, det er tross alt vinter her.

Kommer tilbake med mer naar det er mer aa melde, om ikke foer saa ihvertfall naar jeg ankommer Zimbabwe.

Stay tuned!

Hvorfor i himmelens navn drar jeg til Zimbabwe?

Et tilbørlig spørsmål jeg har forsøkt å svare på mang en gang den siste tiden. Desverre er svaret såpass komplekst at det vanskelig kan gis i sin helhet i en normal samtale, så da kan jeg heller prøve å gjøre et forsøk nå.

Etter Follo var valgmulighetene få, og jeg endte ved nærmest ved en tilfeldighet opp med afrikastudier ved NTNU. Å være student var veldig trivelig, å studere derimot, gikk noe tyngre. Studiepoengene uteble, men interessen for kontinentet Afrika ble vekket. Etter noen måneder i Tanzania med litt jobb og mye fjas fant jeg ut at dette faktisk var noe som passet meg. En ting er sikkert, jeg kan ikke fortsette som vikarlærer/postmann/avløser resten av livet, bare tanken får meg til å grøsse. Grep måtte gjøres! Det var i fjor høst at 'Idrettens fredskorps' ble et aktuelt tema. Hvorfor ikke prøve noe spennende, noe helt nytt, noe jeg kanskje ikke får tid til senere i livet?

Søknad ble sendt inn, og utrolig nok var jeg en av de heldige som ble plukket ut til å tilbringe et snaut år i sørlige Afrika. Utav landene Sør-Afrika, Zambia, Namibia og Zimbabwe var det de to sistnevnte som virket mest forlokkende, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Tilfeldighetene ville det til at skulle til Zimbabwe. Men hva er det som får meg, en ung mann i min beste alder, til å tilbringe et år i et så latterlig skakkjørt land?

Som før turen til Tanzania skulle jeg gjerne proklamert at det er 100% idealisme som ligger bak, men dette ville selvfølgelig vært en grov løgn. Jeg er ingen stor idealist, derimot liker jeg å mele min egen kake. Reiselysten er stor og jeg har falt pladask for de afrikanske kulturene jeg har møtt. Samtidig evner jeg ikke å gå på skole, dermed er realkompetanse siste mulighet for å komme seg bort fra melkegraven. Når jeg i tillegg virkelig liker å jobbe med idrett, og da gjerne med/for ungdom er det jo åpenbart at dette opplegget (et opplegg som vil bli beskrevet senere i bloggen) er midt i blinken. Nå skal det sies, at tanken på å kunne utgjøre en forskjell for folk som har mye mindre enn oss i Norge er viktig. Vi lever i et av verdens beste land, likevel er vi sure, tverre og særdeles lite takknemmelig for de små ting i livet. Mens man i Afrika (nå har jeg egenerfaring kun fra to land, men andre jeg snakker med er av samme oppfatning) møter smil og glede for den minste ting man foretar seg.

Et eksempel, under VM kunne man se stoltheten og gleden selv på de fattigste av de fattige (ja, unntak finnes også her) som aldri i livet kunne spart opp nok penger til å komme seg inn på en fotballkamp. I Norge ville det vært et hylekor uten like, fordi vi kunne, i manges øyne, brukt pengene på viktigere ting.

Så kan man spørre seg, er ikke glede viktig? Er det ikke noe med gleden og stoltheten man kan oppleve på idrettsbanen som gjør livet verdt å leve? Og om jeg kan være med å hjelpe flere til å oppleve den sanne gleden, samholdet, stoltheten som idretten gir, ja da er det noe jeg med aller største glede bruker et år på!

Hvem, hva hvor?

Jada folkens, da er det klart for en ny runde med blogging. Desverre blir det ikke rosa bamser, sminketips og bilder tatt av meg selv mot et speil, men håper en vegg av tekst (forhåpentligvis ispedd noen bilder) klarer seg. Veiledning på skriveriene mottas med takk da jeg er noe rusten etter en (altfor) lang skrivepause.

Som noen sikkert har fått med seg skal jeg det neste året (avreise på lørdag) oppholde meg i de sørligere deler av det vakre landet vi liker å kalle Afrika (ligger sør for landet Syden). Først et par uker kursing i Cape Town for deretter å ta turen videre til det trivelige turistmekkaet Zimbabwe.

-Hvorfor i himmelens navn skal du dit?
-Hvem reiser du med?
-Hvor skal du?
-Hva skal du gjøre?

Det har blitt noen spørsmål rundt turen, og jeg tenkte jeg kunne prøve å svare på et par av de viktigste, men i første omgang får vi ta for oss HVOR. For det er noe av det jeg finner mest interessant.

Zimbabwe
Zimbabwe var på 80-tallet kjent som Afrikas kornlager, mao et fruktbart land hvor det var overskudd på mat, noe som var svært uvanlig på et utarmet kontinent plaget av mang en hungersnød. Mannen som loste landet gjennom fremgangen var den "folkekjære" Robert Mugabe. 30 år senere sitter han fortsatt på makten, det en gang så, relativt sett, rike landet er kjørt på dyngen. Etter år med hyperinflasjon har de ingen valuta, handelen ligger brakk og folk flest har HIV/Aids. Trivelig situasjon med andre ord.

Hvor skal så jeg plasseres oppi alt dette?
Vel, vi er fire stykker som skal jobbe i landet, og vi har fått høre fire forskjellige destinasjoner (én til hver).
-Hovedstaden Harare med 1,5mill innbyggere, moderne bykjerne og alle fasiliteter man måtte ønske seg.
-Chinhoyi, et par timer med bil fra Harare. Middels størrelse (ca. 60.000 inb.), er tydeligvis et paradis for dykkere, og det passer jo meg perfekt.....
-Gweru, landets tredje største by. Ligger midt i landet og er således et knytepunkt for all trafikk.
-Bindura, det mest landlige alternativet. En møkkete liten landsby som lever rundt en nikkel-forekomst. Og når man har sett bilder fra russiske Nikel skjønner man jo at det en fest å leve i slike omgivelser!

Jeg er jo en landsens pjokk, og ønsker dermed ikke å opphole meg i altfor store byer. Samtidig frister det jo ikke å labbe rundt en nikkelgruve dag ut og dag inn. Eneste ting som er sikkert er at jeg er 100% positiv til ALT, så får vi se hva det ender opp med. Tror det blir stas uansett!

Nok tørre fakta for i dag, kommer mer i løpet av uken. Spørsmål som ønskes besvares kan legges igjen i kommentarfeltet.

Hei og takk.