Hvorfor i himmelens navn drar jeg til Zimbabwe?

Et tilbørlig spørsmål jeg har forsøkt å svare på mang en gang den siste tiden. Desverre er svaret såpass komplekst at det vanskelig kan gis i sin helhet i en normal samtale, så da kan jeg heller prøve å gjøre et forsøk nå.

Etter Follo var valgmulighetene få, og jeg endte ved nærmest ved en tilfeldighet opp med afrikastudier ved NTNU. Å være student var veldig trivelig, å studere derimot, gikk noe tyngre. Studiepoengene uteble, men interessen for kontinentet Afrika ble vekket. Etter noen måneder i Tanzania med litt jobb og mye fjas fant jeg ut at dette faktisk var noe som passet meg. En ting er sikkert, jeg kan ikke fortsette som vikarlærer/postmann/avløser resten av livet, bare tanken får meg til å grøsse. Grep måtte gjøres! Det var i fjor høst at 'Idrettens fredskorps' ble et aktuelt tema. Hvorfor ikke prøve noe spennende, noe helt nytt, noe jeg kanskje ikke får tid til senere i livet?

Søknad ble sendt inn, og utrolig nok var jeg en av de heldige som ble plukket ut til å tilbringe et snaut år i sørlige Afrika. Utav landene Sør-Afrika, Zambia, Namibia og Zimbabwe var det de to sistnevnte som virket mest forlokkende, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Tilfeldighetene ville det til at skulle til Zimbabwe. Men hva er det som får meg, en ung mann i min beste alder, til å tilbringe et år i et så latterlig skakkjørt land?

Som før turen til Tanzania skulle jeg gjerne proklamert at det er 100% idealisme som ligger bak, men dette ville selvfølgelig vært en grov løgn. Jeg er ingen stor idealist, derimot liker jeg å mele min egen kake. Reiselysten er stor og jeg har falt pladask for de afrikanske kulturene jeg har møtt. Samtidig evner jeg ikke å gå på skole, dermed er realkompetanse siste mulighet for å komme seg bort fra melkegraven. Når jeg i tillegg virkelig liker å jobbe med idrett, og da gjerne med/for ungdom er det jo åpenbart at dette opplegget (et opplegg som vil bli beskrevet senere i bloggen) er midt i blinken. Nå skal det sies, at tanken på å kunne utgjøre en forskjell for folk som har mye mindre enn oss i Norge er viktig. Vi lever i et av verdens beste land, likevel er vi sure, tverre og særdeles lite takknemmelig for de små ting i livet. Mens man i Afrika (nå har jeg egenerfaring kun fra to land, men andre jeg snakker med er av samme oppfatning) møter smil og glede for den minste ting man foretar seg.

Et eksempel, under VM kunne man se stoltheten og gleden selv på de fattigste av de fattige (ja, unntak finnes også her) som aldri i livet kunne spart opp nok penger til å komme seg inn på en fotballkamp. I Norge ville det vært et hylekor uten like, fordi vi kunne, i manges øyne, brukt pengene på viktigere ting.

Så kan man spørre seg, er ikke glede viktig? Er det ikke noe med gleden og stoltheten man kan oppleve på idrettsbanen som gjør livet verdt å leve? Og om jeg kan være med å hjelpe flere til å oppleve den sanne gleden, samholdet, stoltheten som idretten gir, ja da er det noe jeg med aller største glede bruker et år på!