Jepp, vemodige nyheter. Etter en lang vurderingsrunde med argumenter for og i mot og konsultasjoner med folk og fe, har jeg bestemt meg for aa dra hjem til gode gamle Norge i loepet av kort tid (til helgen eller deromkring). Grunnen er at helsen til gamlefar skranter, og han skal ut paa markedet for aa skaffe seg en ny lever. En operasjon han har gjort med suksess tidligere, men ny utskifting er altsaa noedvendig. Selv om oddsen for nok en suksessfull operasjon er god, foeler jeg det mest riktig aa vaere litt naermere hjem under slike omstendigheter, selv om jeg ikke faar gjort stort fra eller til uansett hvor jeg befinner meg. Aller helst skulle jeg vaert paa begge plasser samtidig, men det er meg bekjent umulig, saa da endte jeg opp paa Norge.
Skriver kanskje mer senere.
Sees snart.
tirsdag 28. september 2010
onsdag 15. september 2010
Picz
Besøk av nevø fra Indonesia
Jeg og treneren fra SOS-barnebyen i våre flotte flotte Sunderland-drakter.
Det er i stunder som dette, når man spiller sosial fotballkamp i den afrikanske solnedgangen, at livet egentlig er helt all right.
tirsdag 14. september 2010
Møter, møter og atter møter
Jepp, da er det på tide å pense inn på noe jobbrelatert stoff, og i dag skal jeg ta for meg møter, en veldig viktig del av hverdagen til de fleste zimbabwere.
Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.
Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!
Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.
I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!
PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!
kozemozeoverdoze
Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.
Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!
Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.
I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!
PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!
kozemozeoverdoze
mandag 6. september 2010
Konsertkaos i Harare
På lørdag var det klart for teammøte i Harare, en gylden mulighet til å uveksle erfaringer, problemer og løsninger med de andre norske frivillige. At det samme dag
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!
For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).
Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!
Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.
Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.
PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!
For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).
Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!
Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.
Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.
PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!
onsdag 1. september 2010
En annerledes søndag
Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å leke purke på søndag, men den gang ei. Jeg fikk invitasjon fra treneren i SOS-barnebyen om å være med til en nærliggende farm for å spille fotball. Det virker å være ganske vanlig her at man samler sammen lag og drar rundt for å spille fotball på søndager, bare for gøy. Kampene kalles "sunday boozer's", og det ikke uten grunn. Nå tror jeg ikke laget mitt var påvirket av hverken det ene eller det andre, men det luktet mistenkelig av de fleste motstandernde, noe som KAN forklare den noe upålitelige ballkontrollen.
Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.
Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.
Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.
Edruelig hilsen
Arne
Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.
Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.
Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.
Edruelig hilsen
Arne
Abonner på:
Innlegg (Atom)