En annerledes søndag

Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å leke purke på søndag, men den gang ei. Jeg fikk invitasjon fra treneren i SOS-barnebyen om å være med til en nærliggende farm for å spille fotball. Det virker å være ganske vanlig her at man samler sammen lag og drar rundt for å spille fotball på søndager, bare for gøy. Kampene kalles "sunday boozer's", og det ikke uten grunn. Nå tror jeg ikke laget mitt var påvirket av hverken det ene eller det andre, men det luktet mistenkelig av de fleste motstandernde, noe som KAN forklare den noe upålitelige ballkontrollen.

Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.

Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.

Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.

Edruelig hilsen
Arne