Zimbabwe er i utgangspunktet ikke et land den gjengse nordmann drar til, av ymse grunner. Byen Bindura er en by ingen turister drar, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe som helst som kan tiltrekke selv den særeste turist. Da er det greit at jeg kom hit med intensjoner om å jobbe, ikke leke turist.
Bindura heter altså stedet jeg skal bo de neste ti måneder. En god del kilometer nord-øst for hovedstaden Harare finner man denne lille byen først og fremst bygd rundt gruvedrift, området er rikt på både gull og nikkel mm. Byens sentrum er grei å orientere seg i av den enkle grunn at det finnes kun én gate. Trafikklys og rundkjøringer er ikke nødvendig siden trafikken er like langsom og bedagelig som innbyggerne som bor her. Foruten å være et mekka for gullgravere er byen provinshovedstad (i provinsen Mashonaland Central) og har derfor mange offentlige bygninger (virker som det finnes flere land enn Norge som har en overdrevent stor offentlig sektor). En annen ting som kan være av interesse er at dette er en ”politisk sensitiv” del av landet. Med andre ord er de ikke spesielt glad i hvite (de har noen slaktede hvite bønder(!) på samvittigheten), og er generelt ganske mistenksomme ovenfor nye hvite i byen. Det er derfor jeg har brukt mye av min første uke her på å dra rundt og hilse på alle viktige personer, slik at de vet hvorfor jeg er her og at avliving av ”han nye hvite” er nødvendig. Greit å informere de om hvorfor jeg er her, da jeg vekker like mye oppsikt i gatebildet her som Bin Laden ville gjort på det årlige markedet i Jokkmokk, og folkesnakk om meg og min person hadde ikke nødvendigvis vært bare positiv hvis ikke.
Som de andre frivillige bor jeg hos vertsfamilie. Skjønt, jeg bor i et gjestehus i samme bokompleks som familien min. Jeg klager ikke, stue, kjøkken, tre soverom og to bad er greit det. Haken? Det er, som sagt, et gjestehus, så gjester til universitetet kommer og går. De siste par dagene har jeg hatt et Jehovas vitne her. Han ville lære meg litt om evolusjon her om dagen, jeg takket høflig nei i redsel for å bli frelst.
Familien består av herr og fru Muzuva og broder’n Prince på femten. Mor er oversnill og skjemmer meg bort på verste måte. Jeg måtte sette ned foten når hun ikke var ferdig med klesvasken fordi underbuksene mine ikke var strøket ferdig. Greit nok at hun skal vaske, men jeg vil jo ikke være til FOR mye bry. Faren er, i mine øyne, skummel. Enkelte personer er så naturlig autoritær at man blir redd for å snakke med dem, vel, faren min er slik. Ikke akkurat den farstypen jeg er vant med hjemmefra, men jeg går ut i fra at dette går seg til etter hvert da jeg har mistanke om at han er en riktig kosebamse innerst inne. Broderen er det ingenting å utsette på, og godt og ha noen rundt seg som man ikke behøver være overhøflig (respekt og høflighet er veldig viktig til de som er eldre etc) til, dessverre stikker han på kostskole fra og med neste uke, så da blir han kun hjemme i helgene. Menmen, jeg får kose meg med alt det rare som skal besøke universitetet, kan knapt vente på hva det neste blir.
På jobbsiden har det, som nevnt, vært mye hilsing på gud og hvermannsen. Jeg er tilknyttet sportsakademiet til universitetet og skal visstnok bidra der. Sjefen min bruker jo enhver mulighet til å si at jeg er ekspert innen både fotball og friidrett (igjen, dette er langtifra selvutnevnt), dette ble jo en smule flaut når jeg ble introdusert for mine kollegaer på sportsakademiet der den ene har spilt for IFK Gøteborg og den andre var i verdenstoppen i sprint på 60/70-tallet.
Besøkte den lokale SOS-barnebyen i dag, hvor jeg skal ha første skikkelige jobbøkt på mandag. Det er også en rekke skoler rundt omkring i byen (byen består av mange ”suburbs” som omringer sentrum) som jeg nok skal bli kjent med i løpet av neste uke.
Ps! vil nok en gang gratulere JanV med en liten gutt. Føler meg nesten som en onkel, og lover å avlegge en visitt ved første mulighet.
Hei&hopp
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar