Konsertkaos i Harare

På lørdag var det klart for teammøte i Harare, en gylden mulighet til å uveksle erfaringer, problemer og løsninger med de andre norske frivillige. At det samme dag
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!

For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).

Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!

Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.

Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.

PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!