Møter, møter og atter møter

Jepp, da er det på tide å pense inn på noe jobbrelatert stoff, og i dag skal jeg ta for meg møter, en veldig viktig del av hverdagen til de fleste zimbabwere.

Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.

Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!

Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.

I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!

PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!

kozemozeoverdoze