Jepp, vemodige nyheter. Etter en lang vurderingsrunde med argumenter for og i mot og konsultasjoner med folk og fe, har jeg bestemt meg for aa dra hjem til gode gamle Norge i loepet av kort tid (til helgen eller deromkring). Grunnen er at helsen til gamlefar skranter, og han skal ut paa markedet for aa skaffe seg en ny lever. En operasjon han har gjort med suksess tidligere, men ny utskifting er altsaa noedvendig. Selv om oddsen for nok en suksessfull operasjon er god, foeler jeg det mest riktig aa vaere litt naermere hjem under slike omstendigheter, selv om jeg ikke faar gjort stort fra eller til uansett hvor jeg befinner meg. Aller helst skulle jeg vaert paa begge plasser samtidig, men det er meg bekjent umulig, saa da endte jeg opp paa Norge.
Skriver kanskje mer senere.
Sees snart.
tirsdag 28. september 2010
onsdag 15. september 2010
Picz
Besøk av nevø fra Indonesia
Jeg og treneren fra SOS-barnebyen i våre flotte flotte Sunderland-drakter.
Det er i stunder som dette, når man spiller sosial fotballkamp i den afrikanske solnedgangen, at livet egentlig er helt all right.
tirsdag 14. september 2010
Møter, møter og atter møter
Jepp, da er det på tide å pense inn på noe jobbrelatert stoff, og i dag skal jeg ta for meg møter, en veldig viktig del av hverdagen til de fleste zimbabwere.
Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.
Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!
Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.
I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!
PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!
kozemozeoverdoze
Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.
Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!
Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.
I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!
PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!
kozemozeoverdoze
mandag 6. september 2010
Konsertkaos i Harare
På lørdag var det klart for teammøte i Harare, en gylden mulighet til å uveksle erfaringer, problemer og løsninger med de andre norske frivillige. At det samme dag
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!
For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).
Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!
Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.
Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.
PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!
For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).
Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!
Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.
Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.
PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!
onsdag 1. september 2010
En annerledes søndag
Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å leke purke på søndag, men den gang ei. Jeg fikk invitasjon fra treneren i SOS-barnebyen om å være med til en nærliggende farm for å spille fotball. Det virker å være ganske vanlig her at man samler sammen lag og drar rundt for å spille fotball på søndager, bare for gøy. Kampene kalles "sunday boozer's", og det ikke uten grunn. Nå tror jeg ikke laget mitt var påvirket av hverken det ene eller det andre, men det luktet mistenkelig av de fleste motstandernde, noe som KAN forklare den noe upålitelige ballkontrollen.
Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.
Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.
Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.
Edruelig hilsen
Arne
Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.
Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.
Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.
Edruelig hilsen
Arne
fredag 27. august 2010
Bindura – verdens blindtarm
Zimbabwe er i utgangspunktet ikke et land den gjengse nordmann drar til, av ymse grunner. Byen Bindura er en by ingen turister drar, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe som helst som kan tiltrekke selv den særeste turist. Da er det greit at jeg kom hit med intensjoner om å jobbe, ikke leke turist.
Bindura heter altså stedet jeg skal bo de neste ti måneder. En god del kilometer nord-øst for hovedstaden Harare finner man denne lille byen først og fremst bygd rundt gruvedrift, området er rikt på både gull og nikkel mm. Byens sentrum er grei å orientere seg i av den enkle grunn at det finnes kun én gate. Trafikklys og rundkjøringer er ikke nødvendig siden trafikken er like langsom og bedagelig som innbyggerne som bor her. Foruten å være et mekka for gullgravere er byen provinshovedstad (i provinsen Mashonaland Central) og har derfor mange offentlige bygninger (virker som det finnes flere land enn Norge som har en overdrevent stor offentlig sektor). En annen ting som kan være av interesse er at dette er en ”politisk sensitiv” del av landet. Med andre ord er de ikke spesielt glad i hvite (de har noen slaktede hvite bønder(!) på samvittigheten), og er generelt ganske mistenksomme ovenfor nye hvite i byen. Det er derfor jeg har brukt mye av min første uke her på å dra rundt og hilse på alle viktige personer, slik at de vet hvorfor jeg er her og at avliving av ”han nye hvite” er nødvendig. Greit å informere de om hvorfor jeg er her, da jeg vekker like mye oppsikt i gatebildet her som Bin Laden ville gjort på det årlige markedet i Jokkmokk, og folkesnakk om meg og min person hadde ikke nødvendigvis vært bare positiv hvis ikke.
Som de andre frivillige bor jeg hos vertsfamilie. Skjønt, jeg bor i et gjestehus i samme bokompleks som familien min. Jeg klager ikke, stue, kjøkken, tre soverom og to bad er greit det. Haken? Det er, som sagt, et gjestehus, så gjester til universitetet kommer og går. De siste par dagene har jeg hatt et Jehovas vitne her. Han ville lære meg litt om evolusjon her om dagen, jeg takket høflig nei i redsel for å bli frelst.
Familien består av herr og fru Muzuva og broder’n Prince på femten. Mor er oversnill og skjemmer meg bort på verste måte. Jeg måtte sette ned foten når hun ikke var ferdig med klesvasken fordi underbuksene mine ikke var strøket ferdig. Greit nok at hun skal vaske, men jeg vil jo ikke være til FOR mye bry. Faren er, i mine øyne, skummel. Enkelte personer er så naturlig autoritær at man blir redd for å snakke med dem, vel, faren min er slik. Ikke akkurat den farstypen jeg er vant med hjemmefra, men jeg går ut i fra at dette går seg til etter hvert da jeg har mistanke om at han er en riktig kosebamse innerst inne. Broderen er det ingenting å utsette på, og godt og ha noen rundt seg som man ikke behøver være overhøflig (respekt og høflighet er veldig viktig til de som er eldre etc) til, dessverre stikker han på kostskole fra og med neste uke, så da blir han kun hjemme i helgene. Menmen, jeg får kose meg med alt det rare som skal besøke universitetet, kan knapt vente på hva det neste blir.
På jobbsiden har det, som nevnt, vært mye hilsing på gud og hvermannsen. Jeg er tilknyttet sportsakademiet til universitetet og skal visstnok bidra der. Sjefen min bruker jo enhver mulighet til å si at jeg er ekspert innen både fotball og friidrett (igjen, dette er langtifra selvutnevnt), dette ble jo en smule flaut når jeg ble introdusert for mine kollegaer på sportsakademiet der den ene har spilt for IFK Gøteborg og den andre var i verdenstoppen i sprint på 60/70-tallet.
Besøkte den lokale SOS-barnebyen i dag, hvor jeg skal ha første skikkelige jobbøkt på mandag. Det er også en rekke skoler rundt omkring i byen (byen består av mange ”suburbs” som omringer sentrum) som jeg nok skal bli kjent med i løpet av neste uke.
Ps! vil nok en gang gratulere JanV med en liten gutt. Føler meg nesten som en onkel, og lover å avlegge en visitt ved første mulighet.
Hei&hopp
Bindura heter altså stedet jeg skal bo de neste ti måneder. En god del kilometer nord-øst for hovedstaden Harare finner man denne lille byen først og fremst bygd rundt gruvedrift, området er rikt på både gull og nikkel mm. Byens sentrum er grei å orientere seg i av den enkle grunn at det finnes kun én gate. Trafikklys og rundkjøringer er ikke nødvendig siden trafikken er like langsom og bedagelig som innbyggerne som bor her. Foruten å være et mekka for gullgravere er byen provinshovedstad (i provinsen Mashonaland Central) og har derfor mange offentlige bygninger (virker som det finnes flere land enn Norge som har en overdrevent stor offentlig sektor). En annen ting som kan være av interesse er at dette er en ”politisk sensitiv” del av landet. Med andre ord er de ikke spesielt glad i hvite (de har noen slaktede hvite bønder(!) på samvittigheten), og er generelt ganske mistenksomme ovenfor nye hvite i byen. Det er derfor jeg har brukt mye av min første uke her på å dra rundt og hilse på alle viktige personer, slik at de vet hvorfor jeg er her og at avliving av ”han nye hvite” er nødvendig. Greit å informere de om hvorfor jeg er her, da jeg vekker like mye oppsikt i gatebildet her som Bin Laden ville gjort på det årlige markedet i Jokkmokk, og folkesnakk om meg og min person hadde ikke nødvendigvis vært bare positiv hvis ikke.
Som de andre frivillige bor jeg hos vertsfamilie. Skjønt, jeg bor i et gjestehus i samme bokompleks som familien min. Jeg klager ikke, stue, kjøkken, tre soverom og to bad er greit det. Haken? Det er, som sagt, et gjestehus, så gjester til universitetet kommer og går. De siste par dagene har jeg hatt et Jehovas vitne her. Han ville lære meg litt om evolusjon her om dagen, jeg takket høflig nei i redsel for å bli frelst.
Familien består av herr og fru Muzuva og broder’n Prince på femten. Mor er oversnill og skjemmer meg bort på verste måte. Jeg måtte sette ned foten når hun ikke var ferdig med klesvasken fordi underbuksene mine ikke var strøket ferdig. Greit nok at hun skal vaske, men jeg vil jo ikke være til FOR mye bry. Faren er, i mine øyne, skummel. Enkelte personer er så naturlig autoritær at man blir redd for å snakke med dem, vel, faren min er slik. Ikke akkurat den farstypen jeg er vant med hjemmefra, men jeg går ut i fra at dette går seg til etter hvert da jeg har mistanke om at han er en riktig kosebamse innerst inne. Broderen er det ingenting å utsette på, og godt og ha noen rundt seg som man ikke behøver være overhøflig (respekt og høflighet er veldig viktig til de som er eldre etc) til, dessverre stikker han på kostskole fra og med neste uke, så da blir han kun hjemme i helgene. Menmen, jeg får kose meg med alt det rare som skal besøke universitetet, kan knapt vente på hva det neste blir.
På jobbsiden har det, som nevnt, vært mye hilsing på gud og hvermannsen. Jeg er tilknyttet sportsakademiet til universitetet og skal visstnok bidra der. Sjefen min bruker jo enhver mulighet til å si at jeg er ekspert innen både fotball og friidrett (igjen, dette er langtifra selvutnevnt), dette ble jo en smule flaut når jeg ble introdusert for mine kollegaer på sportsakademiet der den ene har spilt for IFK Gøteborg og den andre var i verdenstoppen i sprint på 60/70-tallet.
Besøkte den lokale SOS-barnebyen i dag, hvor jeg skal ha første skikkelige jobbøkt på mandag. Det er også en rekke skoler rundt omkring i byen (byen består av mange ”suburbs” som omringer sentrum) som jeg nok skal bli kjent med i løpet av neste uke.
Ps! vil nok en gang gratulere JanV med en liten gutt. Føler meg nesten som en onkel, og lover å avlegge en visitt ved første mulighet.
Hei&hopp
tirsdag 24. august 2010
Zimbabwe National Youth Games
Forrige lørdag gikk startskuddet for årets store happening for kremen av zimbabwisk ungdom. De nasjonale ungdomslekene, hvor det konkurreres i fotball, håndball, basketball, nettball, friidrett, boksing, tennis og volleyball samlet alle talentene landet har å by på. Jeg var selvfølgelig vilt begeistret før det hele startet, jeg reknet med å se idrett på høyt nivå, ja kanskje sogar på høyere nivå enn i Norge.
Første dag var jeg med fotballguttene. Klokken 7.45 var jeg på plass, et kvarter før kampstart burde holde. Og holde gjorde det. ”Mine” gutter kom labbende en halvtime etter planlagt start, tok seg god tid til omskifting og stresset ikke, imponerende kontroll på nervene. Etter å ha bli introdusert som ekspert (ikke selvutnevnt) innen fotballcoaching måtte jeg selvfølgelig kjøre en heftig pep-talk i pausen, det hjalp lite og laget ble grust etter alle kunstens regler. Nivået på fotballen? Jeg trodde lenge det var en volleyballkamp jeg så. Jeg har aldri i hele mitt liv bivånet et så vanvittig antall høye baller og luftdueller i løpet av 70 minutter. Mindre imponerende med andre ord.. For å si det sånn, Meldal med sine knapt 4000 innbyggere, har et LANGT bedre juniorlag enn hva f.eks Harare, med sine 2 millioner innbyggere, har!
Var også her jeg ble introdusert for den litt spesielle navneskikken her til lands, laget hadde spillere som Diamond, Funny, Innocent. Navnet på stjernespilleren med nummer ti på ryggen? Han het selvfølgelig Quality.
Håndball var en av sportene jeg hadde mer lunkne forventninger til, og det med rette. Det ble spilt med både sweeper og spiss. Vi fikk se tohåndsskudd, keepere som kastet seg som fotballkeepere og spillere generelt blottet for forståelse for hva håndball går ut på. Du kan trygt si jeg er glad jeg ikke har erfaring fra håndball, for de som skal jobbe med den idretten får en tøff jobb.
Alle turneringer har sine høydepunkt, og for min del var dette uten tvil friidretten. På den splitter nye, og særdeles pene, nasjonalstadion skulle det kjempes i løp, hopp og kast. Løpene gikk, som forventet, unna i grei fart. Verre var det med de tekniske øvelsene. Utstyr som diskoser, spyd og kuler er sjelden var her til lands, og konkurransene bar så til de grader preg av det. Jeg tror faktisk jeg kunne vunnet både diskos og sleggekast, og det sier vel sitt.. Høydehopp hadde også snacks å by på. Saksehopp, noen snodige dykkvarianter samt et par som stupte over listen med hodet først var ikke det jeg hadde forventet på nasjonalt nivå, men det ga jo konkurransen en helt ny dimensjon når det kommer til underholdning.
Alt i alt var lekene passende kaotiske, som forventet. Ting ble naturligvis forsinket, kamper byttet baner i hytt og vær og info/resultatservice var fraværende. Likevel var det gøy å se at alt faktisk ble gjennomført i løpet av den fastsatte tiden. Dog et lite skår i gleden at min provins havnet på en trist 9.plass (av ti provinser totalt), og svakest av provinsene som vi i Team Zimbabwe er utplassert i.. Bilder og ikke minst videoer fra ZNYG vil komme en gang jeg får tilgang på raskt nett.
Ps er fremme i Bindura, rapport om denne fenomenale metropolen, byen som aldri sover, kommer selvfølgelig snarlig.
Kozemoze
Første dag var jeg med fotballguttene. Klokken 7.45 var jeg på plass, et kvarter før kampstart burde holde. Og holde gjorde det. ”Mine” gutter kom labbende en halvtime etter planlagt start, tok seg god tid til omskifting og stresset ikke, imponerende kontroll på nervene. Etter å ha bli introdusert som ekspert (ikke selvutnevnt) innen fotballcoaching måtte jeg selvfølgelig kjøre en heftig pep-talk i pausen, det hjalp lite og laget ble grust etter alle kunstens regler. Nivået på fotballen? Jeg trodde lenge det var en volleyballkamp jeg så. Jeg har aldri i hele mitt liv bivånet et så vanvittig antall høye baller og luftdueller i løpet av 70 minutter. Mindre imponerende med andre ord.. For å si det sånn, Meldal med sine knapt 4000 innbyggere, har et LANGT bedre juniorlag enn hva f.eks Harare, med sine 2 millioner innbyggere, har!
Var også her jeg ble introdusert for den litt spesielle navneskikken her til lands, laget hadde spillere som Diamond, Funny, Innocent. Navnet på stjernespilleren med nummer ti på ryggen? Han het selvfølgelig Quality.
Håndball var en av sportene jeg hadde mer lunkne forventninger til, og det med rette. Det ble spilt med både sweeper og spiss. Vi fikk se tohåndsskudd, keepere som kastet seg som fotballkeepere og spillere generelt blottet for forståelse for hva håndball går ut på. Du kan trygt si jeg er glad jeg ikke har erfaring fra håndball, for de som skal jobbe med den idretten får en tøff jobb.
Alle turneringer har sine høydepunkt, og for min del var dette uten tvil friidretten. På den splitter nye, og særdeles pene, nasjonalstadion skulle det kjempes i løp, hopp og kast. Løpene gikk, som forventet, unna i grei fart. Verre var det med de tekniske øvelsene. Utstyr som diskoser, spyd og kuler er sjelden var her til lands, og konkurransene bar så til de grader preg av det. Jeg tror faktisk jeg kunne vunnet både diskos og sleggekast, og det sier vel sitt.. Høydehopp hadde også snacks å by på. Saksehopp, noen snodige dykkvarianter samt et par som stupte over listen med hodet først var ikke det jeg hadde forventet på nasjonalt nivå, men det ga jo konkurransen en helt ny dimensjon når det kommer til underholdning.
Alt i alt var lekene passende kaotiske, som forventet. Ting ble naturligvis forsinket, kamper byttet baner i hytt og vær og info/resultatservice var fraværende. Likevel var det gøy å se at alt faktisk ble gjennomført i løpet av den fastsatte tiden. Dog et lite skår i gleden at min provins havnet på en trist 9.plass (av ti provinser totalt), og svakest av provinsene som vi i Team Zimbabwe er utplassert i.. Bilder og ikke minst videoer fra ZNYG vil komme en gang jeg får tilgang på raskt nett.
Ps er fremme i Bindura, rapport om denne fenomenale metropolen, byen som aldri sover, kommer selvfølgelig snarlig.
Kozemoze
Abonner på:
Innlegg (Atom)