Zimbabwe er i utgangspunktet ikke et land den gjengse nordmann drar til, av ymse grunner. Byen Bindura er en by ingen turister drar, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe som helst som kan tiltrekke selv den særeste turist. Da er det greit at jeg kom hit med intensjoner om å jobbe, ikke leke turist.
Bindura heter altså stedet jeg skal bo de neste ti måneder. En god del kilometer nord-øst for hovedstaden Harare finner man denne lille byen først og fremst bygd rundt gruvedrift, området er rikt på både gull og nikkel mm. Byens sentrum er grei å orientere seg i av den enkle grunn at det finnes kun én gate. Trafikklys og rundkjøringer er ikke nødvendig siden trafikken er like langsom og bedagelig som innbyggerne som bor her. Foruten å være et mekka for gullgravere er byen provinshovedstad (i provinsen Mashonaland Central) og har derfor mange offentlige bygninger (virker som det finnes flere land enn Norge som har en overdrevent stor offentlig sektor). En annen ting som kan være av interesse er at dette er en ”politisk sensitiv” del av landet. Med andre ord er de ikke spesielt glad i hvite (de har noen slaktede hvite bønder(!) på samvittigheten), og er generelt ganske mistenksomme ovenfor nye hvite i byen. Det er derfor jeg har brukt mye av min første uke her på å dra rundt og hilse på alle viktige personer, slik at de vet hvorfor jeg er her og at avliving av ”han nye hvite” er nødvendig. Greit å informere de om hvorfor jeg er her, da jeg vekker like mye oppsikt i gatebildet her som Bin Laden ville gjort på det årlige markedet i Jokkmokk, og folkesnakk om meg og min person hadde ikke nødvendigvis vært bare positiv hvis ikke.
Som de andre frivillige bor jeg hos vertsfamilie. Skjønt, jeg bor i et gjestehus i samme bokompleks som familien min. Jeg klager ikke, stue, kjøkken, tre soverom og to bad er greit det. Haken? Det er, som sagt, et gjestehus, så gjester til universitetet kommer og går. De siste par dagene har jeg hatt et Jehovas vitne her. Han ville lære meg litt om evolusjon her om dagen, jeg takket høflig nei i redsel for å bli frelst.
Familien består av herr og fru Muzuva og broder’n Prince på femten. Mor er oversnill og skjemmer meg bort på verste måte. Jeg måtte sette ned foten når hun ikke var ferdig med klesvasken fordi underbuksene mine ikke var strøket ferdig. Greit nok at hun skal vaske, men jeg vil jo ikke være til FOR mye bry. Faren er, i mine øyne, skummel. Enkelte personer er så naturlig autoritær at man blir redd for å snakke med dem, vel, faren min er slik. Ikke akkurat den farstypen jeg er vant med hjemmefra, men jeg går ut i fra at dette går seg til etter hvert da jeg har mistanke om at han er en riktig kosebamse innerst inne. Broderen er det ingenting å utsette på, og godt og ha noen rundt seg som man ikke behøver være overhøflig (respekt og høflighet er veldig viktig til de som er eldre etc) til, dessverre stikker han på kostskole fra og med neste uke, så da blir han kun hjemme i helgene. Menmen, jeg får kose meg med alt det rare som skal besøke universitetet, kan knapt vente på hva det neste blir.
På jobbsiden har det, som nevnt, vært mye hilsing på gud og hvermannsen. Jeg er tilknyttet sportsakademiet til universitetet og skal visstnok bidra der. Sjefen min bruker jo enhver mulighet til å si at jeg er ekspert innen både fotball og friidrett (igjen, dette er langtifra selvutnevnt), dette ble jo en smule flaut når jeg ble introdusert for mine kollegaer på sportsakademiet der den ene har spilt for IFK Gøteborg og den andre var i verdenstoppen i sprint på 60/70-tallet.
Besøkte den lokale SOS-barnebyen i dag, hvor jeg skal ha første skikkelige jobbøkt på mandag. Det er også en rekke skoler rundt omkring i byen (byen består av mange ”suburbs” som omringer sentrum) som jeg nok skal bli kjent med i løpet av neste uke.
Ps! vil nok en gang gratulere JanV med en liten gutt. Føler meg nesten som en onkel, og lover å avlegge en visitt ved første mulighet.
Hei&hopp
fredag 27. august 2010
tirsdag 24. august 2010
Zimbabwe National Youth Games
Forrige lørdag gikk startskuddet for årets store happening for kremen av zimbabwisk ungdom. De nasjonale ungdomslekene, hvor det konkurreres i fotball, håndball, basketball, nettball, friidrett, boksing, tennis og volleyball samlet alle talentene landet har å by på. Jeg var selvfølgelig vilt begeistret før det hele startet, jeg reknet med å se idrett på høyt nivå, ja kanskje sogar på høyere nivå enn i Norge.
Første dag var jeg med fotballguttene. Klokken 7.45 var jeg på plass, et kvarter før kampstart burde holde. Og holde gjorde det. ”Mine” gutter kom labbende en halvtime etter planlagt start, tok seg god tid til omskifting og stresset ikke, imponerende kontroll på nervene. Etter å ha bli introdusert som ekspert (ikke selvutnevnt) innen fotballcoaching måtte jeg selvfølgelig kjøre en heftig pep-talk i pausen, det hjalp lite og laget ble grust etter alle kunstens regler. Nivået på fotballen? Jeg trodde lenge det var en volleyballkamp jeg så. Jeg har aldri i hele mitt liv bivånet et så vanvittig antall høye baller og luftdueller i løpet av 70 minutter. Mindre imponerende med andre ord.. For å si det sånn, Meldal med sine knapt 4000 innbyggere, har et LANGT bedre juniorlag enn hva f.eks Harare, med sine 2 millioner innbyggere, har!
Var også her jeg ble introdusert for den litt spesielle navneskikken her til lands, laget hadde spillere som Diamond, Funny, Innocent. Navnet på stjernespilleren med nummer ti på ryggen? Han het selvfølgelig Quality.
Håndball var en av sportene jeg hadde mer lunkne forventninger til, og det med rette. Det ble spilt med både sweeper og spiss. Vi fikk se tohåndsskudd, keepere som kastet seg som fotballkeepere og spillere generelt blottet for forståelse for hva håndball går ut på. Du kan trygt si jeg er glad jeg ikke har erfaring fra håndball, for de som skal jobbe med den idretten får en tøff jobb.
Alle turneringer har sine høydepunkt, og for min del var dette uten tvil friidretten. På den splitter nye, og særdeles pene, nasjonalstadion skulle det kjempes i løp, hopp og kast. Løpene gikk, som forventet, unna i grei fart. Verre var det med de tekniske øvelsene. Utstyr som diskoser, spyd og kuler er sjelden var her til lands, og konkurransene bar så til de grader preg av det. Jeg tror faktisk jeg kunne vunnet både diskos og sleggekast, og det sier vel sitt.. Høydehopp hadde også snacks å by på. Saksehopp, noen snodige dykkvarianter samt et par som stupte over listen med hodet først var ikke det jeg hadde forventet på nasjonalt nivå, men det ga jo konkurransen en helt ny dimensjon når det kommer til underholdning.
Alt i alt var lekene passende kaotiske, som forventet. Ting ble naturligvis forsinket, kamper byttet baner i hytt og vær og info/resultatservice var fraværende. Likevel var det gøy å se at alt faktisk ble gjennomført i løpet av den fastsatte tiden. Dog et lite skår i gleden at min provins havnet på en trist 9.plass (av ti provinser totalt), og svakest av provinsene som vi i Team Zimbabwe er utplassert i.. Bilder og ikke minst videoer fra ZNYG vil komme en gang jeg får tilgang på raskt nett.
Ps er fremme i Bindura, rapport om denne fenomenale metropolen, byen som aldri sover, kommer selvfølgelig snarlig.
Kozemoze
Første dag var jeg med fotballguttene. Klokken 7.45 var jeg på plass, et kvarter før kampstart burde holde. Og holde gjorde det. ”Mine” gutter kom labbende en halvtime etter planlagt start, tok seg god tid til omskifting og stresset ikke, imponerende kontroll på nervene. Etter å ha bli introdusert som ekspert (ikke selvutnevnt) innen fotballcoaching måtte jeg selvfølgelig kjøre en heftig pep-talk i pausen, det hjalp lite og laget ble grust etter alle kunstens regler. Nivået på fotballen? Jeg trodde lenge det var en volleyballkamp jeg så. Jeg har aldri i hele mitt liv bivånet et så vanvittig antall høye baller og luftdueller i løpet av 70 minutter. Mindre imponerende med andre ord.. For å si det sånn, Meldal med sine knapt 4000 innbyggere, har et LANGT bedre juniorlag enn hva f.eks Harare, med sine 2 millioner innbyggere, har!
Var også her jeg ble introdusert for den litt spesielle navneskikken her til lands, laget hadde spillere som Diamond, Funny, Innocent. Navnet på stjernespilleren med nummer ti på ryggen? Han het selvfølgelig Quality.
Håndball var en av sportene jeg hadde mer lunkne forventninger til, og det med rette. Det ble spilt med både sweeper og spiss. Vi fikk se tohåndsskudd, keepere som kastet seg som fotballkeepere og spillere generelt blottet for forståelse for hva håndball går ut på. Du kan trygt si jeg er glad jeg ikke har erfaring fra håndball, for de som skal jobbe med den idretten får en tøff jobb.
Alle turneringer har sine høydepunkt, og for min del var dette uten tvil friidretten. På den splitter nye, og særdeles pene, nasjonalstadion skulle det kjempes i løp, hopp og kast. Løpene gikk, som forventet, unna i grei fart. Verre var det med de tekniske øvelsene. Utstyr som diskoser, spyd og kuler er sjelden var her til lands, og konkurransene bar så til de grader preg av det. Jeg tror faktisk jeg kunne vunnet både diskos og sleggekast, og det sier vel sitt.. Høydehopp hadde også snacks å by på. Saksehopp, noen snodige dykkvarianter samt et par som stupte over listen med hodet først var ikke det jeg hadde forventet på nasjonalt nivå, men det ga jo konkurransen en helt ny dimensjon når det kommer til underholdning.
Alt i alt var lekene passende kaotiske, som forventet. Ting ble naturligvis forsinket, kamper byttet baner i hytt og vær og info/resultatservice var fraværende. Likevel var det gøy å se at alt faktisk ble gjennomført i løpet av den fastsatte tiden. Dog et lite skår i gleden at min provins havnet på en trist 9.plass (av ti provinser totalt), og svakest av provinsene som vi i Team Zimbabwe er utplassert i.. Bilder og ikke minst videoer fra ZNYG vil komme en gang jeg får tilgang på raskt nett.
Ps er fremme i Bindura, rapport om denne fenomenale metropolen, byen som aldri sover, kommer selvfølgelig snarlig.
Kozemoze
fredag 13. august 2010
"Dra te hælvette!"
Her om dagen var det offentlig høytidsdag i Zimbabwe, og sjefen sjøl skulle selvfølgelig holde en tale. Som i alle andre land var det skryt av alle landets instanser som stod på programmet. Dog tok denne talen en litt artig kursendring når Mr. President fant ut at han måtte skape litt trøkk. Han er nemlig ikke noen stor tilhenger av andre lands sanksjoner mot stakkars Zimbabwe, hans svar til slikt er, som overskriften sier, ”dra te hælvette”, noe som førte til at en håndfull ambasadører forlot arenaen momentant. Kraftig kost for oss som er vant til Jens og Harald Rex, men jeg må si det hadde gitt nyttårstalen en ny dimensjon om slike åpenhjertige meldinger ble sendt ut til de tusen hjem.
At presidenten er et riktig sjarmtroll er jo noe alle vet, og også noe jeg var forberedt på. Men det er flere ting med dette landet som kan sjarmere selv den trausteste bondegutt i senk. Pengesystemet for eksempel. For et år eller der omkring siden fant zimbabwierne ut at de like gjerne kunne kanselere den raserte valutaen sin og heller bruke US$. De startet med 110millioner i sirkulasjon (fordelt på 14-15mill innbyggere), og har nå kommet opp i hele to milliarder. Det fascinerende med bruken av US$ er at de aldri tok inn vekslemynt. De har kun sedler, og når prisnivået her er såpass lavt (dog høyt til å være afrika) kunne cents i aller høyeste grad vært nyttig. Derfor kom de opp med en noe spesiell løsning, i stedet for veksel i butikken bruker de slikkerier. Et bittelite drops i all verdens tilsetningsfarger er den minste enheten, den er verdt 5 cents, en tipakning halsdrops er 20 cents, mens en brusboks er 75 cents. Fantastisk system som jeg er sikker på at norsk helsevesen klør etter å innføre hjemme.
En ting som har vært mindre fint de siste dagene er været. Harare er offer for en voldsom kuldebølge som har ført til søvnløse netter, sykdom og frykt for koldbrann. Det kan umulig ha vært mer enn ti grader ved frokosttider de siste par dagene og longsen må plukkes frem om dette vedvarer.
På søndag er det åpningsseremoni for de nasjonale ungdomslekene. Talenter fra hver en avkrok i landet møtes i edel kappestrid i en rekke idrettsgrener, og jeg skal følge lagene fra min provins. Kan bli godt å faktisk få gjort noe om dagene, for ”kurset” her har vært nøyaktig så latterlig dårlig planlagt og gjennomført som fryktet.
Direkte fra Harare
en hutrende Arne
At presidenten er et riktig sjarmtroll er jo noe alle vet, og også noe jeg var forberedt på. Men det er flere ting med dette landet som kan sjarmere selv den trausteste bondegutt i senk. Pengesystemet for eksempel. For et år eller der omkring siden fant zimbabwierne ut at de like gjerne kunne kanselere den raserte valutaen sin og heller bruke US$. De startet med 110millioner i sirkulasjon (fordelt på 14-15mill innbyggere), og har nå kommet opp i hele to milliarder. Det fascinerende med bruken av US$ er at de aldri tok inn vekslemynt. De har kun sedler, og når prisnivået her er såpass lavt (dog høyt til å være afrika) kunne cents i aller høyeste grad vært nyttig. Derfor kom de opp med en noe spesiell løsning, i stedet for veksel i butikken bruker de slikkerier. Et bittelite drops i all verdens tilsetningsfarger er den minste enheten, den er verdt 5 cents, en tipakning halsdrops er 20 cents, mens en brusboks er 75 cents. Fantastisk system som jeg er sikker på at norsk helsevesen klør etter å innføre hjemme.
En ting som har vært mindre fint de siste dagene er været. Harare er offer for en voldsom kuldebølge som har ført til søvnløse netter, sykdom og frykt for koldbrann. Det kan umulig ha vært mer enn ti grader ved frokosttider de siste par dagene og longsen må plukkes frem om dette vedvarer.
På søndag er det åpningsseremoni for de nasjonale ungdomslekene. Talenter fra hver en avkrok i landet møtes i edel kappestrid i en rekke idrettsgrener, og jeg skal følge lagene fra min provins. Kan bli godt å faktisk få gjort noe om dagene, for ”kurset” her har vært nøyaktig så latterlig dårlig planlagt og gjennomført som fryktet.
Direkte fra Harare
en hutrende Arne
søndag 8. august 2010
Man lærer så lenge man lever
Et totalt fremmed land med en kultur fjernt fra det man er vant til åpner for blundere på den sosiale arenaen. Noen ganger går det glatt mens andre ganger skurrer det litt. Kunsten er å lære av sine feil, og de siste dagene har jeg lært litt av hvert..
På hovedkontoret til SRC er det dress som gjelder, og vi nordmenn har ikke imponert når vi slenger rundt i shorts og singlet. Derfor tenkte jeg og Jo Håkon og slå til skikkelig når vi skulle ha en litt finere middag her en kveld. Finbukse og hvitskjorte, ja sogar slips på min kollega, endelig skulle vi holde standarden til afrikanerne hva bekledning anngår. De to afrikanerne vi er i team med reagerte med spontant latterutbrudd, da de aldri hadde trodd at vi kunne kle oss formelt(!!), ikke mindre frustrerende ble det når gjestene våre kom anntrukket slitte t-skjorter og simple jeans.
Finklærne hører tydeligvis kun til på jobb, det er notert.
En noe større blunder skjedde i går kveld. Jeg og min sengepartner/samboer/kollega Jo Håkon ville benytte den fine lørdagskvelden/natten til å sjekke ut hva Harare har å by på av natteliv. Tradisjon tro var man fin i formen før man forlot hotellet, mye enklere å sosialisere når man gjør det slik. Taxisjåføren lovte oss en trivelig trygg plass, Londoners Sports Bar, litt utenfor sentrum. Vel fremme blir det det vanlige, kjempe seg frem til baren for å kjøpe leskedrikke, viktig å holde væskebalansen i varmen. Så langt alt vel. Med en øl i hånden, smil rundt munnen og sedvanlig eleganse går veien mot sittegruppene. Det er her, cirka to minutter etter jeg ankom stedet og før jeg har så mye som smakt på den kalde brune jeg holder, jeg plutselig kjenner noen som fifler rundt faretruende nær min høyst private sone. Før jeg vet ordet av det er jeg lettet for vekslepenger og mobiltelefon, jeg har blitt ranet for første gang i mitt liv. Traumatisert, såret og vonbråten over å ha mistet verdisaker til MINST 200 kroner er det ingen andre ting å gjøre enn å søke trøst i leskedrikken. Resten av kvelden var særdeles trivelig, bra plass,bra folk, billig øl. Kvelden får terningkast 4, et tidlig ran gir litt trekk.
Alle verdisaker må oppbevares i sikre lommer, helst på brystkassen, det er notert.
Ønsker, tips, kritikk etc etc legges inn som kommentar eller sendes til arne.brg@gmail.com.
Takk og hei!
På hovedkontoret til SRC er det dress som gjelder, og vi nordmenn har ikke imponert når vi slenger rundt i shorts og singlet. Derfor tenkte jeg og Jo Håkon og slå til skikkelig når vi skulle ha en litt finere middag her en kveld. Finbukse og hvitskjorte, ja sogar slips på min kollega, endelig skulle vi holde standarden til afrikanerne hva bekledning anngår. De to afrikanerne vi er i team med reagerte med spontant latterutbrudd, da de aldri hadde trodd at vi kunne kle oss formelt(!!), ikke mindre frustrerende ble det når gjestene våre kom anntrukket slitte t-skjorter og simple jeans.
Finklærne hører tydeligvis kun til på jobb, det er notert.
En noe større blunder skjedde i går kveld. Jeg og min sengepartner/samboer/kollega Jo Håkon ville benytte den fine lørdagskvelden/natten til å sjekke ut hva Harare har å by på av natteliv. Tradisjon tro var man fin i formen før man forlot hotellet, mye enklere å sosialisere når man gjør det slik. Taxisjåføren lovte oss en trivelig trygg plass, Londoners Sports Bar, litt utenfor sentrum. Vel fremme blir det det vanlige, kjempe seg frem til baren for å kjøpe leskedrikke, viktig å holde væskebalansen i varmen. Så langt alt vel. Med en øl i hånden, smil rundt munnen og sedvanlig eleganse går veien mot sittegruppene. Det er her, cirka to minutter etter jeg ankom stedet og før jeg har så mye som smakt på den kalde brune jeg holder, jeg plutselig kjenner noen som fifler rundt faretruende nær min høyst private sone. Før jeg vet ordet av det er jeg lettet for vekslepenger og mobiltelefon, jeg har blitt ranet for første gang i mitt liv. Traumatisert, såret og vonbråten over å ha mistet verdisaker til MINST 200 kroner er det ingen andre ting å gjøre enn å søke trøst i leskedrikken. Resten av kvelden var særdeles trivelig, bra plass,bra folk, billig øl. Kvelden får terningkast 4, et tidlig ran gir litt trekk.
Alle verdisaker må oppbevares i sikre lommer, helst på brystkassen, det er notert.
Ønsker, tips, kritikk etc etc legges inn som kommentar eller sendes til arne.brg@gmail.com.
Takk og hei!
onsdag 4. august 2010
Kursing – the african way
I Sør-Afrika var kursingen relativt hard. Javisst var det mye lek, rollespill og diskusjoner, men vi stod på fra ni på morgenen til fem-seks på kvelden. Når solnedgang er i 6-tiden så ble det ikke all verdens med tid til avslapping ute i det fri. Her i Zimbabwe derimot, kjører vi en noe mer behagelig linje.
Ta for eksempel første dagen, de som er ansvarlig for oss hadde hørt at det var hard kursing i Simonstown, så de hadde bestemt at vi ikke skulle drive noe tradisjonell forelesninger her. Derfor ventet vi, og vi ventet, og ventet litt mer. Til slutt fikk vi møte noen av toppene i SRC (Sport and recreation comission, som tilsvarer NIF, sånn cirka), så fikk vi fri.
I dag var nok en interessant dag. Før lunsj, fra 9.30 – 12.00 var det BEINHARD kursing, hvor vi blant annet hadde vår første språkleksjon. Deretter dro vi til SRC hovedkontor, et kontormiljø som krever en nøyere beskrivelse. De har til vanlig kontor i nasjonalstadion, men da denne er under oppussing har de søkt tilflukt i et slitent hockey-anlegg. Det er kontor i kioskene, garderobene, VIP-loungene og i det hele tatt enhver plass hvor man kan smette inn et skrivebord. Ved anlegget er det felles lunsj for alle, sadza (en slags maisgrøt (tror jeg) man spiser med hendene) med seigt kjøtt virker å være populært. Deretter var det sportsdag for alle ansatte. Jepp, etter lunsj på onsdager får arbeid være arbeid, for da tar alle på seg sportsklær og spiller volleyball og fotball. Kanskje ikke det mest arbeidseffektive, men at det har positiv innvirkning på arbeidsmiljøet er hevet over enhver tvil. Jeg spilte på ”Sports development” –laget (den største avdelingen), sammen med blant annet General Manager of Sports, og vi gruste selvfølgelig de andre avdelingene sønder og sammen.
For øvrig har jeg fått mer info om Bindura, altså stedet hvor jeg skal. Av alle ting fra en norsk dame. Det er utrolig hvordan man finner folk fra sin egen nasjonalitet når man ferdes ute i den store vide verden. Bindura skal være riiimelig grisgrendt, og naturskjønt. Mao noe det samme som hjemme, noe jeg håper og tror jeg skal stortrives med.
Håper alle hadde en storveies festival. Neste år blir bedre, for da blir jeg der.
Sjallabais folkens!
Ta for eksempel første dagen, de som er ansvarlig for oss hadde hørt at det var hard kursing i Simonstown, så de hadde bestemt at vi ikke skulle drive noe tradisjonell forelesninger her. Derfor ventet vi, og vi ventet, og ventet litt mer. Til slutt fikk vi møte noen av toppene i SRC (Sport and recreation comission, som tilsvarer NIF, sånn cirka), så fikk vi fri.
I dag var nok en interessant dag. Før lunsj, fra 9.30 – 12.00 var det BEINHARD kursing, hvor vi blant annet hadde vår første språkleksjon. Deretter dro vi til SRC hovedkontor, et kontormiljø som krever en nøyere beskrivelse. De har til vanlig kontor i nasjonalstadion, men da denne er under oppussing har de søkt tilflukt i et slitent hockey-anlegg. Det er kontor i kioskene, garderobene, VIP-loungene og i det hele tatt enhver plass hvor man kan smette inn et skrivebord. Ved anlegget er det felles lunsj for alle, sadza (en slags maisgrøt (tror jeg) man spiser med hendene) med seigt kjøtt virker å være populært. Deretter var det sportsdag for alle ansatte. Jepp, etter lunsj på onsdager får arbeid være arbeid, for da tar alle på seg sportsklær og spiller volleyball og fotball. Kanskje ikke det mest arbeidseffektive, men at det har positiv innvirkning på arbeidsmiljøet er hevet over enhver tvil. Jeg spilte på ”Sports development” –laget (den største avdelingen), sammen med blant annet General Manager of Sports, og vi gruste selvfølgelig de andre avdelingene sønder og sammen.
For øvrig har jeg fått mer info om Bindura, altså stedet hvor jeg skal. Av alle ting fra en norsk dame. Det er utrolig hvordan man finner folk fra sin egen nasjonalitet når man ferdes ute i den store vide verden. Bindura skal være riiimelig grisgrendt, og naturskjønt. Mao noe det samme som hjemme, noe jeg håper og tror jeg skal stortrives med.
Håper alle hadde en storveies festival. Neste år blir bedre, for da blir jeg der.
Sjallabais folkens!
søndag 1. august 2010
Yarr Har(are)!
Da har jeg gleden av å, på ekte piratvis, ønske hjertelig velkommen til Zimbabwe og Harare. Reisen oppover i går gikk knirkefritt, og jeg venter fortsatt på den store nedturen med bortkommet bagasje, drøye forsinkelser etc. Jeg vurderte å greie ut om hvordan jeg ligger på noe som føles som dødsleiet pga tidenes forkjølelse, men det har seg slik at jeg for tiden leser Knut Syrstads bok ”Dør jeg nå?” (sterk bok, anbefales)1, og en rennende nese og sår hals blir liksom ikke så mye å snakke om.
Plassering er nå fastsatt, og ikke direkte uventet skal jeg til Bindura. En mindre by bygd rundt en nikkelgruve cirka ni mil nord-øst for Harare. Har overhodet ingen forventninger (så jeg slipper skuffelser), men skal dra fordel av at jeg har erfaring fra jobb i et mindre pent gruvesamfunn hjemmefra.
Etter planen skulle vi ha en uke med kursing her før vi ble kjørt ut til respektive vertsfamilier, men det har seg slik at Zimbabwes nasjonale Youth Games skal arrangeres om to uker, så vi får et litt spesielt opplegg. Første uken nå blir det kursing i landets historie, kultur, mer spesifikt om arbeidsoppgaver etc. Deretter blir det en uke hvor vi forhåpentligvis får være med i planleggingen/tilretteleggingen av ungdomslekene. Så, braker det løs, alle zimbabwiske unge håpefulle skal kjempe innenfor en rekke sporter, bl.a fotball, basket, håndball, friidrett. Det er her det blir spennende, vi i Team Zimbabwe blir utplassert sammen med ”våre” respektive lag. Det vil si at jeg skal følge Mashonaland Central (den nord-østlige provinsen i landet) i en hel uke. Ja, jeg skal se sport, mingle og kose meg glugg i hjel i en hel uke til ende, fantastisk!
Over og ut, hei sveis
Plassering er nå fastsatt, og ikke direkte uventet skal jeg til Bindura. En mindre by bygd rundt en nikkelgruve cirka ni mil nord-øst for Harare. Har overhodet ingen forventninger (så jeg slipper skuffelser), men skal dra fordel av at jeg har erfaring fra jobb i et mindre pent gruvesamfunn hjemmefra.
Etter planen skulle vi ha en uke med kursing her før vi ble kjørt ut til respektive vertsfamilier, men det har seg slik at Zimbabwes nasjonale Youth Games skal arrangeres om to uker, så vi får et litt spesielt opplegg. Første uken nå blir det kursing i landets historie, kultur, mer spesifikt om arbeidsoppgaver etc. Deretter blir det en uke hvor vi forhåpentligvis får være med i planleggingen/tilretteleggingen av ungdomslekene. Så, braker det løs, alle zimbabwiske unge håpefulle skal kjempe innenfor en rekke sporter, bl.a fotball, basket, håndball, friidrett. Det er her det blir spennende, vi i Team Zimbabwe blir utplassert sammen med ”våre” respektive lag. Det vil si at jeg skal følge Mashonaland Central (den nord-østlige provinsen i landet) i en hel uke. Ja, jeg skal se sport, mingle og kose meg glugg i hjel i en hel uke til ende, fantastisk!
Over og ut, hei sveis
Abonner på:
Innlegg (Atom)