Kursing – the african way

I Sør-Afrika var kursingen relativt hard. Javisst var det mye lek, rollespill og diskusjoner, men vi stod på fra ni på morgenen til fem-seks på kvelden. Når solnedgang er i 6-tiden så ble det ikke all verdens med tid til avslapping ute i det fri. Her i Zimbabwe derimot, kjører vi en noe mer behagelig linje.

Ta for eksempel første dagen, de som er ansvarlig for oss hadde hørt at det var hard kursing i Simonstown, så de hadde bestemt at vi ikke skulle drive noe tradisjonell forelesninger her. Derfor ventet vi, og vi ventet, og ventet litt mer. Til slutt fikk vi møte noen av toppene i SRC (Sport and recreation comission, som tilsvarer NIF, sånn cirka), så fikk vi fri.

I dag var nok en interessant dag. Før lunsj, fra 9.30 – 12.00 var det BEINHARD kursing, hvor vi blant annet hadde vår første språkleksjon. Deretter dro vi til SRC hovedkontor, et kontormiljø som krever en nøyere beskrivelse. De har til vanlig kontor i nasjonalstadion, men da denne er under oppussing har de søkt tilflukt i et slitent hockey-anlegg. Det er kontor i kioskene, garderobene, VIP-loungene og i det hele tatt enhver plass hvor man kan smette inn et skrivebord. Ved anlegget er det felles lunsj for alle, sadza (en slags maisgrøt (tror jeg) man spiser med hendene) med seigt kjøtt virker å være populært. Deretter var det sportsdag for alle ansatte. Jepp, etter lunsj på onsdager får arbeid være arbeid, for da tar alle på seg sportsklær og spiller volleyball og fotball. Kanskje ikke det mest arbeidseffektive, men at det har positiv innvirkning på arbeidsmiljøet er hevet over enhver tvil. Jeg spilte på ”Sports development” –laget (den største avdelingen), sammen med blant annet General Manager of Sports, og vi gruste selvfølgelig de andre avdelingene sønder og sammen.

For øvrig har jeg fått mer info om Bindura, altså stedet hvor jeg skal. Av alle ting fra en norsk dame. Det er utrolig hvordan man finner folk fra sin egen nasjonalitet når man ferdes ute i den store vide verden. Bindura skal være riiimelig grisgrendt, og naturskjønt. Mao noe det samme som hjemme, noe jeg håper og tror jeg skal stortrives med.

Håper alle hadde en storveies festival. Neste år blir bedre, for da blir jeg der.

Sjallabais folkens!