Jepp, vemodige nyheter. Etter en lang vurderingsrunde med argumenter for og i mot og konsultasjoner med folk og fe, har jeg bestemt meg for aa dra hjem til gode gamle Norge i loepet av kort tid (til helgen eller deromkring). Grunnen er at helsen til gamlefar skranter, og han skal ut paa markedet for aa skaffe seg en ny lever. En operasjon han har gjort med suksess tidligere, men ny utskifting er altsaa noedvendig. Selv om oddsen for nok en suksessfull operasjon er god, foeler jeg det mest riktig aa vaere litt naermere hjem under slike omstendigheter, selv om jeg ikke faar gjort stort fra eller til uansett hvor jeg befinner meg. Aller helst skulle jeg vaert paa begge plasser samtidig, men det er meg bekjent umulig, saa da endte jeg opp paa Norge.
Skriver kanskje mer senere.
Sees snart.
tirsdag 28. september 2010
onsdag 15. september 2010
Picz
Besøk av nevø fra Indonesia
Jeg og treneren fra SOS-barnebyen i våre flotte flotte Sunderland-drakter.
Det er i stunder som dette, når man spiller sosial fotballkamp i den afrikanske solnedgangen, at livet egentlig er helt all right.
tirsdag 14. september 2010
Møter, møter og atter møter
Jepp, da er det på tide å pense inn på noe jobbrelatert stoff, og i dag skal jeg ta for meg møter, en veldig viktig del av hverdagen til de fleste zimbabwere.
Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.
Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!
Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.
I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!
PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!
kozemozeoverdoze
Afrikanere flest er mer glad i å prate enn å jobbe og Zimbabwere er intet unntak. Derfor arrangeres det møter i hytt og vær, om man faktisk får noe ut av møtene er ikke spesielt viktig, bare man får brukt en halv arbeidsdag på å sosialiseres! Og gudene skal vite at tiden flyr, ikke fordi man har det gøy, men fordi de fleste møter mangler enhver form for struktur og effektivitet. For eksempel var jeg på et interessant møte den første uken jeg var i Bindura. Youth Games skulle evalueres, eller rettere sagt, rapporter skulle leses opp. Om man fikk noe ut av møtet var uvesentlig, bare man fikk høre hva hver enkelt avdeling hadde å si om lekene hadde man egentlig gjort nok, hva som bør rettes på kan vente til neste møte (slik får man brukt enda en arbeidsdag). Et par timer etter estimert start tok det til. Første punkt på agendaen var en bønn, man må be gud om å gi oss gode ideer og diskusjoner må vite (jeg ble bedt om å lede bønnen, men sa ifra meg denne æren av naturlige grunner). Deretter kunne diskusjonen starte, skjønt problemer oppstod raskt. I Norge slår man ofte av telefonen, eller i det minste har den på lydløs så man ikke forstyrrer møtets gang, og kun om man venter en veldig viktig telefon tar man den i løpet av møtet, noe annet vil jo være både respektløst og frekt. Her er det annerledes. Ved et tidspunkt hadde vi tre personer ute av rommet for å snakke i telefon, mens fjerdemann likegodt satte seg til og førte en samtale via telefonens høytalerfunksjon midt i møterommet. Fire av åtte var altså utilgjengelige for kommentar en god stund, og med klovnen som satt og gaulet (man må snakke VELDIG høyt i telefonen i dette landet har jeg lært) inn i mobilen sier det seg selv at det var vanskelig å finne den gode flyten i møtet. Ikke for det, vi kom til en konklusjon, etter to-tre timer, ikke overraskende var den at vi måtte ha et nytt møte for å diskutere videre. Seansen ble avsluttet med en "closing prayer" der vi takket Den Allmektige for alle ideene han hadde gitt oss, dét punktet vil jeg ikke engang kommentere da eventuelle religiøse lesere kan finne min mening støtende.
Et annet morsomt møte foregikk her forleden dag. Jeg fikk streng beskjed om å stå opp ekstra tidlig da vi skulle helt til Harare (90km kjøring) for et møte som startet halv ti, og avreise fra kontoret var fastsatt til 7.30! Naiv som jeg er var jeg på plass, nyvasket og pen (vel, ihvertfall nyvasket), til riktig tid. Det samme var sjefen min (som skal ha skryt for sitt forhold til tid, han oppfører seg mistenkelig u-afrikansk der), så begynte letingen etter de som skulle være med. Én befant seg et eller annet sted utenfor byen, vi fant ham labbende i veikanten tjue minutters kjøretur herfra. En annen kom diltende halv ni, og var godt fornøyd med at han var så tidlig ute. Sistemann ut hadde ikke klart å skaffe seg skyss, og siden hun bor hele to kilometer unna var det komplett umulig å GÅ helt til sentrum, er måte på hvor mye man skal yte!
Vi kom oss til Harare, til slutt, og klokken var tross alt ikke mer enn elleve. I ett-tiden hadde alle deltagere kommet, og vi kunne ta fatt på dagens store oppgave. Møtet var faktisk strukturert og bra, og det gikk på engelsk så jeg kunne også bidra, noe som alltid er stas (møter som utelukkende foregår på shona er, tro det eller ei, ganske demotiverende). Etterpå skulle det selvfølgelig shoppes til den store gullmedalje, noe som utsatte hjemreisen et par timer, til min store irritasjon.
I et normalt land (les:Norge) ville dette møtet, 90km kjøretur unna, vært ferdig i folkelig tid, og vi ville sannsynligvis vært tilbake til lunsj. Her, annerledeslandet hvor alt går i sneglefart, kom vi hjem halv åtte. Enda godt det var hverken strøm eller vann i leiligheten, så jeg slapp stress med vask og rekreasjon før leggetid!
PS! Forsinket grattis til søss, hurrahurra!
kozemozeoverdoze
mandag 6. september 2010
Konsertkaos i Harare
På lørdag var det klart for teammøte i Harare, en gylden mulighet til å uveksle erfaringer, problemer og løsninger med de andre norske frivillige. At det samme dag
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!
For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).
Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!
Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.
Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.
PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!
også var konsert med Sean Paul og Akon på nasjonalstadion var naturligvis ikke planlagt. Det sies at storbyen er et farlig sted å oppholde seg, men jeg vil påstå turen TIL storbyen var nærmere å ta knekken på meg. Combi var det naturlige valget når det kom til transport. Bare å stille seg på vegskulderen og rope, så kommer de
som perler på en snor. Alt var vel og bra helt til en politimann stod i veikanten foran oss "POLICE POLICE, FASTER FASTER", folk hoppet på bilen nærmest i fart før
vi tok en u-sving i reneste hollywoodstil og freste avgårde mot hovedstaden. Noe lignende skjedde også ved ankomst Harare, jeg er like glad jeg ikke vet hvorfor.
Énfelts asfaltvei full av hull er ingen spøk, bedre blir det ikke av at bilen aldri i verden hadde kommet gjennom noen EU-kontroll og for å toppe det hele foregår turen
i hastigheter laaaangt over hva jeg ser på som trygt. Komforten var dog bra, ingenting er mer behagelig enn fire voksne mannfolk, med bagasje, i fremsetet på en
kassebil!
For å ta for seg det viktige, det var en konsert dette skal dreie seg om. Sean Paul og Akon skaper furore hvorenn de spiller, at de spiller sammen, og attpåtil i et
land hvor all form for planlegging og system er skydd som pesten, skaper et kaos jeg aldri har sett maken til. De fleste tilskuerne hadde kjøpt billetter til 15$/25$, iberegnet meg selv, for å ta unna disse endeløse køene hadde arrangøren tre, 3, billettluker. Hver enkelt luke tok unna maks to personer i minuttet. Kaos? Ja.
Folk ble utålmodige, politiet kom med hunder, pisker og batonger, mens vi som er hvite og rike betalte oss fremerst i køen (enkelte ganger må man bare bryte med
prinsippene selv om jeg ikke er stolt over det). Vel inne ble alt så meget bedre, trodde vi. Ingen info om hvor vi kunne entre vårt billettområde, vakter som ikke
visste noe som helst, samt, relativt sett, dyre ølpriser. Men vi kom oss inn, og musikken hadde heldigvis ikke startet enda. Første oppvarmingsband var planlagt på
scenen klokken seks, jeg tror den bikket ti før de kom. Jeg var i grunn heldig som fikk oppleve dette, da jeg satte liv og helse på spill da jeg kjøpte øl fra det ENE
utsalget de hadde inne på stadion. Køsystem fantes ikke, utsalgsstedet var bemannet av to personer og alle skulle handle først. Høye albuer i hytt og vær, spark mot personen bak og generelt sett en jævla kamp for å få selgerens oppmerksomhet. Å gi opp var lenge vurdert, men da jeg stod stolt og sliten med en sekser i hånden og første band kom på scenen, ja, da var det verdt slitet (selv om jeg fortsatt har blåmerker og smerter hist og her).
Det var to ting som slo meg når jeg var inne på konsertområdet. For det første krydde det av hvite zimbabwere der, disse ser man knapt til daglig, men når det ble konsert hvor billettene koster litt krøp de frem fra gjemmestedene sine. For det andre var det en akutt mangel på toaletter. Det som går inn vil gjerne komme ut igjen, og dette ble et stort problem jeg kommer til ha evige traumer om. Der hvor jeg var, var det ETT toalett tilgjengelig, man KUNNE klatre opp på tribunen og kanskje ikke komme seg tilbake, men det var helt uaktuelt. Det ene toalettet ble tett ganske fort, og det var da problemene startet. Tisse må man, og i mangel på pissoar/toalett ble veggene, dørene og gulvet brukt som provisoriske løsninger. Dette førte selvfølgelig til oversvømmelse og kun en litt ujevn asfalt førte til at det var praktisk mulig og komme seg tørrskodd til og fra (det var under et mine luftige svev fra "øy" til "øy" i urinhavet jeg mistet telefonen). Jeg har vært borti mye lort før, men dette var kanskje det mest vemmelige jeg noen gang har bevitnet, FYSJ!
Konsert ja, det var jo det jeg skulle skrive om. Sean Paul kom på scenen rundt halv tolv, tror jeg, atmosfæren var elektrisk! Folk hadde brukt mye penger, og ventet lenge, så når stjernen endelig stod foran publikummet sitt tok det av fullstendig! I Norge er konserter flest ganske rolige, mens her var det knapt en rumpe som stod stille (vel, de hvite zimbabwerne var ikke akkurat noen danseløver)når jamaicaneren fyrte løs hit på hit, her har vi trauste nordmenn noe å lære! Om mulig steg stemningen enda et par hakk når selveste Akon, kontinentets felles helt, entret scenen i halv to-tiden. En og en halv time senere var det over. "Århundrets konsert", som det har blitt kalt her, var ferdig. Folk forlot åstedet, og jeg skulle lete etter mine reisekompanjonger den neste timen. Jeg fant dem selvfølgelig ikke og måtte ta en taxi til et hus jeg ikke visste hvor var. Men alt ordnet seg, jeg fant frem og mine kollegaer, som skal ha skryt for standhaftig leting etter meg (takk Maje og Marianne), kom litt etterpå.
Flotte konserter, helt usannsynlig rævva arrangement, begge deler vil bli husket.
PS! Har åpnet slik at alle nå kan legge inn kommentarer, kjør på!
onsdag 1. september 2010
En annerledes søndag
Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å leke purke på søndag, men den gang ei. Jeg fikk invitasjon fra treneren i SOS-barnebyen om å være med til en nærliggende farm for å spille fotball. Det virker å være ganske vanlig her at man samler sammen lag og drar rundt for å spille fotball på søndager, bare for gøy. Kampene kalles "sunday boozer's", og det ikke uten grunn. Nå tror jeg ikke laget mitt var påvirket av hverken det ene eller det andre, men det luktet mistenkelig av de fleste motstandernde, noe som KAN forklare den noe upålitelige ballkontrollen.
Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.
Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.
Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.
Edruelig hilsen
Arne
Turen gikk, i en fullastet combi, til Avoca farm, et ruralt bondesamfunn en halvtimes kjøring ut fra byen. Ved ankomst var det selvfølgelig ikke noen motstandere der, da de sannsynligvis satt på et velegnet sted og forfyllet seg, men etter intens spillerjakt fra vår lagleder kom det etterhvert tuslende noen fillette bønder til banen. Skjønt, å kalle det en bane er å ta hardt i. Hadde det ikke vært for målene (noen gadd-greiner som var snekret sammen) kunne det like gjerne vært en brakk åker eller et slitent beite. Jeg var så heldig å få spille i nedoverbakke, som venstreback. Hadde selvfølgelig stålkontroll som alltid. Kampen endte 0-0 etter noe som må ha vært mer søvndyssende enn en nyttårstale for de nøytrale tilskuerne som ikke var der.
Like etter hjemkomst fra den fantastiske fotballkampen banket broren min på døren. Sjølen, svogeren min og broren min skulle ut på runde (info til sjøla: runde er en velkjent fritidsaktivitet blant mekkere og 7320, man sitter i bilen/kjører fra
sted til sted og drikker alkohol), og jeg var selvsagt invitert. Svogeren, med frue, (altså min søster) er på besøk fra Indonesia, og han hadde tydeligvis husket å pakke med seg spanderbuksene så alt lå til rette for en flott aften. Første stopp var baren i Bindura Prison(!). Der satt jeg altså og drakk øl sammen med faren min (et ganske utenkeleig scenario bare det for min del) i en bar i et fengsel midt i svarteste Afrika. Om noen hadde spådd at jeg skulle gjøre noe slikt for, la oss si, 6-7 år siden, vet jeg knapt hva jeg skulle sagt, men det var en interessant, om enn absurd, opplevelse som går rett inn på plussiden i boken.
Fengselsbaren ble forlatt, og det skulle kjøres. I og for seg greit, men det spesiell med runder her i Zimbabwe er at sjåføren deltar på lik linje med oss andre. Venstrekjøring var byttet ut til fordel for leken slalomkjøring (etter denne
turen fikk jeg en helt ny forståelse for hvorfor folk ber felles bønn før de reiser i dette landet), mens vi kjørte på vona etter neste vannhull. Vannhullet vi hadde siktet oss inn på var stengt, og turen endte sakte, men sikkert, ut i en leken braai (grillingz) i huset til foreldrene mine.
Edruelig hilsen
Arne
fredag 27. august 2010
Bindura – verdens blindtarm
Zimbabwe er i utgangspunktet ikke et land den gjengse nordmann drar til, av ymse grunner. Byen Bindura er en by ingen turister drar, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe som helst som kan tiltrekke selv den særeste turist. Da er det greit at jeg kom hit med intensjoner om å jobbe, ikke leke turist.
Bindura heter altså stedet jeg skal bo de neste ti måneder. En god del kilometer nord-øst for hovedstaden Harare finner man denne lille byen først og fremst bygd rundt gruvedrift, området er rikt på både gull og nikkel mm. Byens sentrum er grei å orientere seg i av den enkle grunn at det finnes kun én gate. Trafikklys og rundkjøringer er ikke nødvendig siden trafikken er like langsom og bedagelig som innbyggerne som bor her. Foruten å være et mekka for gullgravere er byen provinshovedstad (i provinsen Mashonaland Central) og har derfor mange offentlige bygninger (virker som det finnes flere land enn Norge som har en overdrevent stor offentlig sektor). En annen ting som kan være av interesse er at dette er en ”politisk sensitiv” del av landet. Med andre ord er de ikke spesielt glad i hvite (de har noen slaktede hvite bønder(!) på samvittigheten), og er generelt ganske mistenksomme ovenfor nye hvite i byen. Det er derfor jeg har brukt mye av min første uke her på å dra rundt og hilse på alle viktige personer, slik at de vet hvorfor jeg er her og at avliving av ”han nye hvite” er nødvendig. Greit å informere de om hvorfor jeg er her, da jeg vekker like mye oppsikt i gatebildet her som Bin Laden ville gjort på det årlige markedet i Jokkmokk, og folkesnakk om meg og min person hadde ikke nødvendigvis vært bare positiv hvis ikke.
Som de andre frivillige bor jeg hos vertsfamilie. Skjønt, jeg bor i et gjestehus i samme bokompleks som familien min. Jeg klager ikke, stue, kjøkken, tre soverom og to bad er greit det. Haken? Det er, som sagt, et gjestehus, så gjester til universitetet kommer og går. De siste par dagene har jeg hatt et Jehovas vitne her. Han ville lære meg litt om evolusjon her om dagen, jeg takket høflig nei i redsel for å bli frelst.
Familien består av herr og fru Muzuva og broder’n Prince på femten. Mor er oversnill og skjemmer meg bort på verste måte. Jeg måtte sette ned foten når hun ikke var ferdig med klesvasken fordi underbuksene mine ikke var strøket ferdig. Greit nok at hun skal vaske, men jeg vil jo ikke være til FOR mye bry. Faren er, i mine øyne, skummel. Enkelte personer er så naturlig autoritær at man blir redd for å snakke med dem, vel, faren min er slik. Ikke akkurat den farstypen jeg er vant med hjemmefra, men jeg går ut i fra at dette går seg til etter hvert da jeg har mistanke om at han er en riktig kosebamse innerst inne. Broderen er det ingenting å utsette på, og godt og ha noen rundt seg som man ikke behøver være overhøflig (respekt og høflighet er veldig viktig til de som er eldre etc) til, dessverre stikker han på kostskole fra og med neste uke, så da blir han kun hjemme i helgene. Menmen, jeg får kose meg med alt det rare som skal besøke universitetet, kan knapt vente på hva det neste blir.
På jobbsiden har det, som nevnt, vært mye hilsing på gud og hvermannsen. Jeg er tilknyttet sportsakademiet til universitetet og skal visstnok bidra der. Sjefen min bruker jo enhver mulighet til å si at jeg er ekspert innen både fotball og friidrett (igjen, dette er langtifra selvutnevnt), dette ble jo en smule flaut når jeg ble introdusert for mine kollegaer på sportsakademiet der den ene har spilt for IFK Gøteborg og den andre var i verdenstoppen i sprint på 60/70-tallet.
Besøkte den lokale SOS-barnebyen i dag, hvor jeg skal ha første skikkelige jobbøkt på mandag. Det er også en rekke skoler rundt omkring i byen (byen består av mange ”suburbs” som omringer sentrum) som jeg nok skal bli kjent med i løpet av neste uke.
Ps! vil nok en gang gratulere JanV med en liten gutt. Føler meg nesten som en onkel, og lover å avlegge en visitt ved første mulighet.
Hei&hopp
Bindura heter altså stedet jeg skal bo de neste ti måneder. En god del kilometer nord-øst for hovedstaden Harare finner man denne lille byen først og fremst bygd rundt gruvedrift, området er rikt på både gull og nikkel mm. Byens sentrum er grei å orientere seg i av den enkle grunn at det finnes kun én gate. Trafikklys og rundkjøringer er ikke nødvendig siden trafikken er like langsom og bedagelig som innbyggerne som bor her. Foruten å være et mekka for gullgravere er byen provinshovedstad (i provinsen Mashonaland Central) og har derfor mange offentlige bygninger (virker som det finnes flere land enn Norge som har en overdrevent stor offentlig sektor). En annen ting som kan være av interesse er at dette er en ”politisk sensitiv” del av landet. Med andre ord er de ikke spesielt glad i hvite (de har noen slaktede hvite bønder(!) på samvittigheten), og er generelt ganske mistenksomme ovenfor nye hvite i byen. Det er derfor jeg har brukt mye av min første uke her på å dra rundt og hilse på alle viktige personer, slik at de vet hvorfor jeg er her og at avliving av ”han nye hvite” er nødvendig. Greit å informere de om hvorfor jeg er her, da jeg vekker like mye oppsikt i gatebildet her som Bin Laden ville gjort på det årlige markedet i Jokkmokk, og folkesnakk om meg og min person hadde ikke nødvendigvis vært bare positiv hvis ikke.
Som de andre frivillige bor jeg hos vertsfamilie. Skjønt, jeg bor i et gjestehus i samme bokompleks som familien min. Jeg klager ikke, stue, kjøkken, tre soverom og to bad er greit det. Haken? Det er, som sagt, et gjestehus, så gjester til universitetet kommer og går. De siste par dagene har jeg hatt et Jehovas vitne her. Han ville lære meg litt om evolusjon her om dagen, jeg takket høflig nei i redsel for å bli frelst.
Familien består av herr og fru Muzuva og broder’n Prince på femten. Mor er oversnill og skjemmer meg bort på verste måte. Jeg måtte sette ned foten når hun ikke var ferdig med klesvasken fordi underbuksene mine ikke var strøket ferdig. Greit nok at hun skal vaske, men jeg vil jo ikke være til FOR mye bry. Faren er, i mine øyne, skummel. Enkelte personer er så naturlig autoritær at man blir redd for å snakke med dem, vel, faren min er slik. Ikke akkurat den farstypen jeg er vant med hjemmefra, men jeg går ut i fra at dette går seg til etter hvert da jeg har mistanke om at han er en riktig kosebamse innerst inne. Broderen er det ingenting å utsette på, og godt og ha noen rundt seg som man ikke behøver være overhøflig (respekt og høflighet er veldig viktig til de som er eldre etc) til, dessverre stikker han på kostskole fra og med neste uke, så da blir han kun hjemme i helgene. Menmen, jeg får kose meg med alt det rare som skal besøke universitetet, kan knapt vente på hva det neste blir.
På jobbsiden har det, som nevnt, vært mye hilsing på gud og hvermannsen. Jeg er tilknyttet sportsakademiet til universitetet og skal visstnok bidra der. Sjefen min bruker jo enhver mulighet til å si at jeg er ekspert innen både fotball og friidrett (igjen, dette er langtifra selvutnevnt), dette ble jo en smule flaut når jeg ble introdusert for mine kollegaer på sportsakademiet der den ene har spilt for IFK Gøteborg og den andre var i verdenstoppen i sprint på 60/70-tallet.
Besøkte den lokale SOS-barnebyen i dag, hvor jeg skal ha første skikkelige jobbøkt på mandag. Det er også en rekke skoler rundt omkring i byen (byen består av mange ”suburbs” som omringer sentrum) som jeg nok skal bli kjent med i løpet av neste uke.
Ps! vil nok en gang gratulere JanV med en liten gutt. Føler meg nesten som en onkel, og lover å avlegge en visitt ved første mulighet.
Hei&hopp
tirsdag 24. august 2010
Zimbabwe National Youth Games
Forrige lørdag gikk startskuddet for årets store happening for kremen av zimbabwisk ungdom. De nasjonale ungdomslekene, hvor det konkurreres i fotball, håndball, basketball, nettball, friidrett, boksing, tennis og volleyball samlet alle talentene landet har å by på. Jeg var selvfølgelig vilt begeistret før det hele startet, jeg reknet med å se idrett på høyt nivå, ja kanskje sogar på høyere nivå enn i Norge.
Første dag var jeg med fotballguttene. Klokken 7.45 var jeg på plass, et kvarter før kampstart burde holde. Og holde gjorde det. ”Mine” gutter kom labbende en halvtime etter planlagt start, tok seg god tid til omskifting og stresset ikke, imponerende kontroll på nervene. Etter å ha bli introdusert som ekspert (ikke selvutnevnt) innen fotballcoaching måtte jeg selvfølgelig kjøre en heftig pep-talk i pausen, det hjalp lite og laget ble grust etter alle kunstens regler. Nivået på fotballen? Jeg trodde lenge det var en volleyballkamp jeg så. Jeg har aldri i hele mitt liv bivånet et så vanvittig antall høye baller og luftdueller i løpet av 70 minutter. Mindre imponerende med andre ord.. For å si det sånn, Meldal med sine knapt 4000 innbyggere, har et LANGT bedre juniorlag enn hva f.eks Harare, med sine 2 millioner innbyggere, har!
Var også her jeg ble introdusert for den litt spesielle navneskikken her til lands, laget hadde spillere som Diamond, Funny, Innocent. Navnet på stjernespilleren med nummer ti på ryggen? Han het selvfølgelig Quality.
Håndball var en av sportene jeg hadde mer lunkne forventninger til, og det med rette. Det ble spilt med både sweeper og spiss. Vi fikk se tohåndsskudd, keepere som kastet seg som fotballkeepere og spillere generelt blottet for forståelse for hva håndball går ut på. Du kan trygt si jeg er glad jeg ikke har erfaring fra håndball, for de som skal jobbe med den idretten får en tøff jobb.
Alle turneringer har sine høydepunkt, og for min del var dette uten tvil friidretten. På den splitter nye, og særdeles pene, nasjonalstadion skulle det kjempes i løp, hopp og kast. Løpene gikk, som forventet, unna i grei fart. Verre var det med de tekniske øvelsene. Utstyr som diskoser, spyd og kuler er sjelden var her til lands, og konkurransene bar så til de grader preg av det. Jeg tror faktisk jeg kunne vunnet både diskos og sleggekast, og det sier vel sitt.. Høydehopp hadde også snacks å by på. Saksehopp, noen snodige dykkvarianter samt et par som stupte over listen med hodet først var ikke det jeg hadde forventet på nasjonalt nivå, men det ga jo konkurransen en helt ny dimensjon når det kommer til underholdning.
Alt i alt var lekene passende kaotiske, som forventet. Ting ble naturligvis forsinket, kamper byttet baner i hytt og vær og info/resultatservice var fraværende. Likevel var det gøy å se at alt faktisk ble gjennomført i løpet av den fastsatte tiden. Dog et lite skår i gleden at min provins havnet på en trist 9.plass (av ti provinser totalt), og svakest av provinsene som vi i Team Zimbabwe er utplassert i.. Bilder og ikke minst videoer fra ZNYG vil komme en gang jeg får tilgang på raskt nett.
Ps er fremme i Bindura, rapport om denne fenomenale metropolen, byen som aldri sover, kommer selvfølgelig snarlig.
Kozemoze
Første dag var jeg med fotballguttene. Klokken 7.45 var jeg på plass, et kvarter før kampstart burde holde. Og holde gjorde det. ”Mine” gutter kom labbende en halvtime etter planlagt start, tok seg god tid til omskifting og stresset ikke, imponerende kontroll på nervene. Etter å ha bli introdusert som ekspert (ikke selvutnevnt) innen fotballcoaching måtte jeg selvfølgelig kjøre en heftig pep-talk i pausen, det hjalp lite og laget ble grust etter alle kunstens regler. Nivået på fotballen? Jeg trodde lenge det var en volleyballkamp jeg så. Jeg har aldri i hele mitt liv bivånet et så vanvittig antall høye baller og luftdueller i løpet av 70 minutter. Mindre imponerende med andre ord.. For å si det sånn, Meldal med sine knapt 4000 innbyggere, har et LANGT bedre juniorlag enn hva f.eks Harare, med sine 2 millioner innbyggere, har!
Var også her jeg ble introdusert for den litt spesielle navneskikken her til lands, laget hadde spillere som Diamond, Funny, Innocent. Navnet på stjernespilleren med nummer ti på ryggen? Han het selvfølgelig Quality.
Håndball var en av sportene jeg hadde mer lunkne forventninger til, og det med rette. Det ble spilt med både sweeper og spiss. Vi fikk se tohåndsskudd, keepere som kastet seg som fotballkeepere og spillere generelt blottet for forståelse for hva håndball går ut på. Du kan trygt si jeg er glad jeg ikke har erfaring fra håndball, for de som skal jobbe med den idretten får en tøff jobb.
Alle turneringer har sine høydepunkt, og for min del var dette uten tvil friidretten. På den splitter nye, og særdeles pene, nasjonalstadion skulle det kjempes i løp, hopp og kast. Løpene gikk, som forventet, unna i grei fart. Verre var det med de tekniske øvelsene. Utstyr som diskoser, spyd og kuler er sjelden var her til lands, og konkurransene bar så til de grader preg av det. Jeg tror faktisk jeg kunne vunnet både diskos og sleggekast, og det sier vel sitt.. Høydehopp hadde også snacks å by på. Saksehopp, noen snodige dykkvarianter samt et par som stupte over listen med hodet først var ikke det jeg hadde forventet på nasjonalt nivå, men det ga jo konkurransen en helt ny dimensjon når det kommer til underholdning.
Alt i alt var lekene passende kaotiske, som forventet. Ting ble naturligvis forsinket, kamper byttet baner i hytt og vær og info/resultatservice var fraværende. Likevel var det gøy å se at alt faktisk ble gjennomført i løpet av den fastsatte tiden. Dog et lite skår i gleden at min provins havnet på en trist 9.plass (av ti provinser totalt), og svakest av provinsene som vi i Team Zimbabwe er utplassert i.. Bilder og ikke minst videoer fra ZNYG vil komme en gang jeg får tilgang på raskt nett.
Ps er fremme i Bindura, rapport om denne fenomenale metropolen, byen som aldri sover, kommer selvfølgelig snarlig.
Kozemoze
fredag 13. august 2010
"Dra te hælvette!"
Her om dagen var det offentlig høytidsdag i Zimbabwe, og sjefen sjøl skulle selvfølgelig holde en tale. Som i alle andre land var det skryt av alle landets instanser som stod på programmet. Dog tok denne talen en litt artig kursendring når Mr. President fant ut at han måtte skape litt trøkk. Han er nemlig ikke noen stor tilhenger av andre lands sanksjoner mot stakkars Zimbabwe, hans svar til slikt er, som overskriften sier, ”dra te hælvette”, noe som førte til at en håndfull ambasadører forlot arenaen momentant. Kraftig kost for oss som er vant til Jens og Harald Rex, men jeg må si det hadde gitt nyttårstalen en ny dimensjon om slike åpenhjertige meldinger ble sendt ut til de tusen hjem.
At presidenten er et riktig sjarmtroll er jo noe alle vet, og også noe jeg var forberedt på. Men det er flere ting med dette landet som kan sjarmere selv den trausteste bondegutt i senk. Pengesystemet for eksempel. For et år eller der omkring siden fant zimbabwierne ut at de like gjerne kunne kanselere den raserte valutaen sin og heller bruke US$. De startet med 110millioner i sirkulasjon (fordelt på 14-15mill innbyggere), og har nå kommet opp i hele to milliarder. Det fascinerende med bruken av US$ er at de aldri tok inn vekslemynt. De har kun sedler, og når prisnivået her er såpass lavt (dog høyt til å være afrika) kunne cents i aller høyeste grad vært nyttig. Derfor kom de opp med en noe spesiell løsning, i stedet for veksel i butikken bruker de slikkerier. Et bittelite drops i all verdens tilsetningsfarger er den minste enheten, den er verdt 5 cents, en tipakning halsdrops er 20 cents, mens en brusboks er 75 cents. Fantastisk system som jeg er sikker på at norsk helsevesen klør etter å innføre hjemme.
En ting som har vært mindre fint de siste dagene er været. Harare er offer for en voldsom kuldebølge som har ført til søvnløse netter, sykdom og frykt for koldbrann. Det kan umulig ha vært mer enn ti grader ved frokosttider de siste par dagene og longsen må plukkes frem om dette vedvarer.
På søndag er det åpningsseremoni for de nasjonale ungdomslekene. Talenter fra hver en avkrok i landet møtes i edel kappestrid i en rekke idrettsgrener, og jeg skal følge lagene fra min provins. Kan bli godt å faktisk få gjort noe om dagene, for ”kurset” her har vært nøyaktig så latterlig dårlig planlagt og gjennomført som fryktet.
Direkte fra Harare
en hutrende Arne
At presidenten er et riktig sjarmtroll er jo noe alle vet, og også noe jeg var forberedt på. Men det er flere ting med dette landet som kan sjarmere selv den trausteste bondegutt i senk. Pengesystemet for eksempel. For et år eller der omkring siden fant zimbabwierne ut at de like gjerne kunne kanselere den raserte valutaen sin og heller bruke US$. De startet med 110millioner i sirkulasjon (fordelt på 14-15mill innbyggere), og har nå kommet opp i hele to milliarder. Det fascinerende med bruken av US$ er at de aldri tok inn vekslemynt. De har kun sedler, og når prisnivået her er såpass lavt (dog høyt til å være afrika) kunne cents i aller høyeste grad vært nyttig. Derfor kom de opp med en noe spesiell løsning, i stedet for veksel i butikken bruker de slikkerier. Et bittelite drops i all verdens tilsetningsfarger er den minste enheten, den er verdt 5 cents, en tipakning halsdrops er 20 cents, mens en brusboks er 75 cents. Fantastisk system som jeg er sikker på at norsk helsevesen klør etter å innføre hjemme.
En ting som har vært mindre fint de siste dagene er været. Harare er offer for en voldsom kuldebølge som har ført til søvnløse netter, sykdom og frykt for koldbrann. Det kan umulig ha vært mer enn ti grader ved frokosttider de siste par dagene og longsen må plukkes frem om dette vedvarer.
På søndag er det åpningsseremoni for de nasjonale ungdomslekene. Talenter fra hver en avkrok i landet møtes i edel kappestrid i en rekke idrettsgrener, og jeg skal følge lagene fra min provins. Kan bli godt å faktisk få gjort noe om dagene, for ”kurset” her har vært nøyaktig så latterlig dårlig planlagt og gjennomført som fryktet.
Direkte fra Harare
en hutrende Arne
søndag 8. august 2010
Man lærer så lenge man lever
Et totalt fremmed land med en kultur fjernt fra det man er vant til åpner for blundere på den sosiale arenaen. Noen ganger går det glatt mens andre ganger skurrer det litt. Kunsten er å lære av sine feil, og de siste dagene har jeg lært litt av hvert..
På hovedkontoret til SRC er det dress som gjelder, og vi nordmenn har ikke imponert når vi slenger rundt i shorts og singlet. Derfor tenkte jeg og Jo Håkon og slå til skikkelig når vi skulle ha en litt finere middag her en kveld. Finbukse og hvitskjorte, ja sogar slips på min kollega, endelig skulle vi holde standarden til afrikanerne hva bekledning anngår. De to afrikanerne vi er i team med reagerte med spontant latterutbrudd, da de aldri hadde trodd at vi kunne kle oss formelt(!!), ikke mindre frustrerende ble det når gjestene våre kom anntrukket slitte t-skjorter og simple jeans.
Finklærne hører tydeligvis kun til på jobb, det er notert.
En noe større blunder skjedde i går kveld. Jeg og min sengepartner/samboer/kollega Jo Håkon ville benytte den fine lørdagskvelden/natten til å sjekke ut hva Harare har å by på av natteliv. Tradisjon tro var man fin i formen før man forlot hotellet, mye enklere å sosialisere når man gjør det slik. Taxisjåføren lovte oss en trivelig trygg plass, Londoners Sports Bar, litt utenfor sentrum. Vel fremme blir det det vanlige, kjempe seg frem til baren for å kjøpe leskedrikke, viktig å holde væskebalansen i varmen. Så langt alt vel. Med en øl i hånden, smil rundt munnen og sedvanlig eleganse går veien mot sittegruppene. Det er her, cirka to minutter etter jeg ankom stedet og før jeg har så mye som smakt på den kalde brune jeg holder, jeg plutselig kjenner noen som fifler rundt faretruende nær min høyst private sone. Før jeg vet ordet av det er jeg lettet for vekslepenger og mobiltelefon, jeg har blitt ranet for første gang i mitt liv. Traumatisert, såret og vonbråten over å ha mistet verdisaker til MINST 200 kroner er det ingen andre ting å gjøre enn å søke trøst i leskedrikken. Resten av kvelden var særdeles trivelig, bra plass,bra folk, billig øl. Kvelden får terningkast 4, et tidlig ran gir litt trekk.
Alle verdisaker må oppbevares i sikre lommer, helst på brystkassen, det er notert.
Ønsker, tips, kritikk etc etc legges inn som kommentar eller sendes til arne.brg@gmail.com.
Takk og hei!
På hovedkontoret til SRC er det dress som gjelder, og vi nordmenn har ikke imponert når vi slenger rundt i shorts og singlet. Derfor tenkte jeg og Jo Håkon og slå til skikkelig når vi skulle ha en litt finere middag her en kveld. Finbukse og hvitskjorte, ja sogar slips på min kollega, endelig skulle vi holde standarden til afrikanerne hva bekledning anngår. De to afrikanerne vi er i team med reagerte med spontant latterutbrudd, da de aldri hadde trodd at vi kunne kle oss formelt(!!), ikke mindre frustrerende ble det når gjestene våre kom anntrukket slitte t-skjorter og simple jeans.
Finklærne hører tydeligvis kun til på jobb, det er notert.
En noe større blunder skjedde i går kveld. Jeg og min sengepartner/samboer/kollega Jo Håkon ville benytte den fine lørdagskvelden/natten til å sjekke ut hva Harare har å by på av natteliv. Tradisjon tro var man fin i formen før man forlot hotellet, mye enklere å sosialisere når man gjør det slik. Taxisjåføren lovte oss en trivelig trygg plass, Londoners Sports Bar, litt utenfor sentrum. Vel fremme blir det det vanlige, kjempe seg frem til baren for å kjøpe leskedrikke, viktig å holde væskebalansen i varmen. Så langt alt vel. Med en øl i hånden, smil rundt munnen og sedvanlig eleganse går veien mot sittegruppene. Det er her, cirka to minutter etter jeg ankom stedet og før jeg har så mye som smakt på den kalde brune jeg holder, jeg plutselig kjenner noen som fifler rundt faretruende nær min høyst private sone. Før jeg vet ordet av det er jeg lettet for vekslepenger og mobiltelefon, jeg har blitt ranet for første gang i mitt liv. Traumatisert, såret og vonbråten over å ha mistet verdisaker til MINST 200 kroner er det ingen andre ting å gjøre enn å søke trøst i leskedrikken. Resten av kvelden var særdeles trivelig, bra plass,bra folk, billig øl. Kvelden får terningkast 4, et tidlig ran gir litt trekk.
Alle verdisaker må oppbevares i sikre lommer, helst på brystkassen, det er notert.
Ønsker, tips, kritikk etc etc legges inn som kommentar eller sendes til arne.brg@gmail.com.
Takk og hei!
onsdag 4. august 2010
Kursing – the african way
I Sør-Afrika var kursingen relativt hard. Javisst var det mye lek, rollespill og diskusjoner, men vi stod på fra ni på morgenen til fem-seks på kvelden. Når solnedgang er i 6-tiden så ble det ikke all verdens med tid til avslapping ute i det fri. Her i Zimbabwe derimot, kjører vi en noe mer behagelig linje.
Ta for eksempel første dagen, de som er ansvarlig for oss hadde hørt at det var hard kursing i Simonstown, så de hadde bestemt at vi ikke skulle drive noe tradisjonell forelesninger her. Derfor ventet vi, og vi ventet, og ventet litt mer. Til slutt fikk vi møte noen av toppene i SRC (Sport and recreation comission, som tilsvarer NIF, sånn cirka), så fikk vi fri.
I dag var nok en interessant dag. Før lunsj, fra 9.30 – 12.00 var det BEINHARD kursing, hvor vi blant annet hadde vår første språkleksjon. Deretter dro vi til SRC hovedkontor, et kontormiljø som krever en nøyere beskrivelse. De har til vanlig kontor i nasjonalstadion, men da denne er under oppussing har de søkt tilflukt i et slitent hockey-anlegg. Det er kontor i kioskene, garderobene, VIP-loungene og i det hele tatt enhver plass hvor man kan smette inn et skrivebord. Ved anlegget er det felles lunsj for alle, sadza (en slags maisgrøt (tror jeg) man spiser med hendene) med seigt kjøtt virker å være populært. Deretter var det sportsdag for alle ansatte. Jepp, etter lunsj på onsdager får arbeid være arbeid, for da tar alle på seg sportsklær og spiller volleyball og fotball. Kanskje ikke det mest arbeidseffektive, men at det har positiv innvirkning på arbeidsmiljøet er hevet over enhver tvil. Jeg spilte på ”Sports development” –laget (den største avdelingen), sammen med blant annet General Manager of Sports, og vi gruste selvfølgelig de andre avdelingene sønder og sammen.
For øvrig har jeg fått mer info om Bindura, altså stedet hvor jeg skal. Av alle ting fra en norsk dame. Det er utrolig hvordan man finner folk fra sin egen nasjonalitet når man ferdes ute i den store vide verden. Bindura skal være riiimelig grisgrendt, og naturskjønt. Mao noe det samme som hjemme, noe jeg håper og tror jeg skal stortrives med.
Håper alle hadde en storveies festival. Neste år blir bedre, for da blir jeg der.
Sjallabais folkens!
Ta for eksempel første dagen, de som er ansvarlig for oss hadde hørt at det var hard kursing i Simonstown, så de hadde bestemt at vi ikke skulle drive noe tradisjonell forelesninger her. Derfor ventet vi, og vi ventet, og ventet litt mer. Til slutt fikk vi møte noen av toppene i SRC (Sport and recreation comission, som tilsvarer NIF, sånn cirka), så fikk vi fri.
I dag var nok en interessant dag. Før lunsj, fra 9.30 – 12.00 var det BEINHARD kursing, hvor vi blant annet hadde vår første språkleksjon. Deretter dro vi til SRC hovedkontor, et kontormiljø som krever en nøyere beskrivelse. De har til vanlig kontor i nasjonalstadion, men da denne er under oppussing har de søkt tilflukt i et slitent hockey-anlegg. Det er kontor i kioskene, garderobene, VIP-loungene og i det hele tatt enhver plass hvor man kan smette inn et skrivebord. Ved anlegget er det felles lunsj for alle, sadza (en slags maisgrøt (tror jeg) man spiser med hendene) med seigt kjøtt virker å være populært. Deretter var det sportsdag for alle ansatte. Jepp, etter lunsj på onsdager får arbeid være arbeid, for da tar alle på seg sportsklær og spiller volleyball og fotball. Kanskje ikke det mest arbeidseffektive, men at det har positiv innvirkning på arbeidsmiljøet er hevet over enhver tvil. Jeg spilte på ”Sports development” –laget (den største avdelingen), sammen med blant annet General Manager of Sports, og vi gruste selvfølgelig de andre avdelingene sønder og sammen.
For øvrig har jeg fått mer info om Bindura, altså stedet hvor jeg skal. Av alle ting fra en norsk dame. Det er utrolig hvordan man finner folk fra sin egen nasjonalitet når man ferdes ute i den store vide verden. Bindura skal være riiimelig grisgrendt, og naturskjønt. Mao noe det samme som hjemme, noe jeg håper og tror jeg skal stortrives med.
Håper alle hadde en storveies festival. Neste år blir bedre, for da blir jeg der.
Sjallabais folkens!
søndag 1. august 2010
Yarr Har(are)!
Da har jeg gleden av å, på ekte piratvis, ønske hjertelig velkommen til Zimbabwe og Harare. Reisen oppover i går gikk knirkefritt, og jeg venter fortsatt på den store nedturen med bortkommet bagasje, drøye forsinkelser etc. Jeg vurderte å greie ut om hvordan jeg ligger på noe som føles som dødsleiet pga tidenes forkjølelse, men det har seg slik at jeg for tiden leser Knut Syrstads bok ”Dør jeg nå?” (sterk bok, anbefales)1, og en rennende nese og sår hals blir liksom ikke så mye å snakke om.
Plassering er nå fastsatt, og ikke direkte uventet skal jeg til Bindura. En mindre by bygd rundt en nikkelgruve cirka ni mil nord-øst for Harare. Har overhodet ingen forventninger (så jeg slipper skuffelser), men skal dra fordel av at jeg har erfaring fra jobb i et mindre pent gruvesamfunn hjemmefra.
Etter planen skulle vi ha en uke med kursing her før vi ble kjørt ut til respektive vertsfamilier, men det har seg slik at Zimbabwes nasjonale Youth Games skal arrangeres om to uker, så vi får et litt spesielt opplegg. Første uken nå blir det kursing i landets historie, kultur, mer spesifikt om arbeidsoppgaver etc. Deretter blir det en uke hvor vi forhåpentligvis får være med i planleggingen/tilretteleggingen av ungdomslekene. Så, braker det løs, alle zimbabwiske unge håpefulle skal kjempe innenfor en rekke sporter, bl.a fotball, basket, håndball, friidrett. Det er her det blir spennende, vi i Team Zimbabwe blir utplassert sammen med ”våre” respektive lag. Det vil si at jeg skal følge Mashonaland Central (den nord-østlige provinsen i landet) i en hel uke. Ja, jeg skal se sport, mingle og kose meg glugg i hjel i en hel uke til ende, fantastisk!
Over og ut, hei sveis
Plassering er nå fastsatt, og ikke direkte uventet skal jeg til Bindura. En mindre by bygd rundt en nikkelgruve cirka ni mil nord-øst for Harare. Har overhodet ingen forventninger (så jeg slipper skuffelser), men skal dra fordel av at jeg har erfaring fra jobb i et mindre pent gruvesamfunn hjemmefra.
Etter planen skulle vi ha en uke med kursing her før vi ble kjørt ut til respektive vertsfamilier, men det har seg slik at Zimbabwes nasjonale Youth Games skal arrangeres om to uker, så vi får et litt spesielt opplegg. Første uken nå blir det kursing i landets historie, kultur, mer spesifikt om arbeidsoppgaver etc. Deretter blir det en uke hvor vi forhåpentligvis får være med i planleggingen/tilretteleggingen av ungdomslekene. Så, braker det løs, alle zimbabwiske unge håpefulle skal kjempe innenfor en rekke sporter, bl.a fotball, basket, håndball, friidrett. Det er her det blir spennende, vi i Team Zimbabwe blir utplassert sammen med ”våre” respektive lag. Det vil si at jeg skal følge Mashonaland Central (den nord-østlige provinsen i landet) i en hel uke. Ja, jeg skal se sport, mingle og kose meg glugg i hjel i en hel uke til ende, fantastisk!
Over og ut, hei sveis
torsdag 29. juli 2010
Bilder
Torstein viser hvordan man aktiviserer 15 unger.
Jo Håkon, Meg, Ole, Ronnie på toppen av Table Mountain.
Robben Island (som jeg desverre ikke fikk tid til å besøke,
kan skimtes til venstre)
Tolv festglade ungdom i bagasjerommet til en pick-up.
Den noe uskarpe kvaliteten gjenspeiler turen på en fin måte.
Det gjør litt mindre vondt å bikke seg ut av sengen
tidlig på morgenen når dette er utsikten som venter.
Team Zimbabwe. Maje, Marianne, meg, Jeff (teamleder),
Lopez, Jo Håkon, Henny
onsdag 28. juli 2010
Facilitation og drittunger
De siste tre dagene kan greit oppsummeres med overskriften. Facilitation er noe, jeg etterhvert forstaar, jeg skal drive mye med i Zimbabwe, og de siste to-tre dagene har gitt oss som skal til Zim og Zam spesiell opplaering i denne ped-metoden. Kort sagt skal laering skje gjennom at en gruppe deltagere deler av hverandres eksisterende erfaring/kunnskap, og deretter kommer ett steg videre i utviklingen gjennom aa legge sammen det de kan til aa tenke nytt blablabla.
Etter to dagers intensiv kursing skulle teori omsettes til praksis, parvis skulle vi gaa inn i en skoleklasse (10-14 aar, +-40 elever), og "undervise" (vi skulle jo facilitate (hjelp meg gjerne med et bra norsk ord paa dette) om en bestemt life skill. Jeg og Linda (som skal til Zam) bestemte for oss aa ha Team Work som tema, for det er jo grei skuring med mange enkle leker som passer. Trodde vi. Turen gikk igjen til Khayelitsha, og denne gang til bydelen Harare (passet jo bra).
Vi entrer klasserommet. Rundt 20 elver sitter pent ved pultene sine mens laereren pakker sammen sakene sine ved den bakre veggen. Vel, tenker jeg, dette ser jo lovende ut. Saa starter det, en ren flom av skrikende smaa negerbarn tyter frem fra doeren. For dere som har sett orke-invasjonen i Soria i LOTR fortonet det seg paa cirka samme maate. Jeg anslaar antallet elever til rundt 100 foer jeg har rukket aa summe meg. Herreguuuud! Det er med stor glede jeg ser det kommer en laerer, eller lignende, inn doeren og kommenterer at dette er jo ALT for mange for oss. Han vinker ut cirka 20.... Saa da staar vi der, 80 unger med begrensede engelskkunnskaper, lite motivasjon da skolen egentlig er slutt, og skal undervises av to totalt ukjente. Dette kan selvfoelgelig kun gaa den veien hoenen sparker, og det gjoer det til gangs. Vi er ikke i naerheten av aa faa gjennomfoert noe som helst, ungene krangler/skriker/roper "om en ann" og vi to lederne blir ganske oppgitt.
50 minutter senere er vi endelig ferdig med ildaapen. Skuffet og slukoeret kan man vel si vi er, men som lederen vaar (som var til stede under hele distansen sa) saa var vi VELDIG uheldig med omstendghetene. Noe positivt var det jo ogsaa, og det mest positive er at det fra naa av bare kan gaa en vei, og det er OPPOVER!:)
Stikker til Harare paa loerdag, og blir sannsynligvis der i tre uker foer jeg stikker til vertsfamilien. Eneste sikre om jobb/plassering er at jeg IKKE skal bo i Harare det neste aaret, da vi vet at det er en av jentene som skal jobbe der.
Kommer tilbake med mer i loepet av uken tenker jeg, og skal virkelig proeve aa faa brukt min egen laptop saa jeg faar lastet opp et par bilder.
Slukkoeret koz
Arne
PS! Over til noe helt annet. Det har kommet meg for oeret at en av utoeverne av verdens desidert mest idiotiske "idrett" har fremstilt seg ENDA dummere enn i en vanlig konkurransesetting, nemlig ved aa bruke doping. Greit nok at Erik Tysse Platzer oensker aa fremstille seg som en klovn ved aa drive med noe fullstendig meningsloest, men naar han drar hele friidretts-Norge ned i soela, saa er det nok. Erik Tysse Platzer: BRENN!
Etter to dagers intensiv kursing skulle teori omsettes til praksis, parvis skulle vi gaa inn i en skoleklasse (10-14 aar, +-40 elever), og "undervise" (vi skulle jo facilitate (hjelp meg gjerne med et bra norsk ord paa dette) om en bestemt life skill. Jeg og Linda (som skal til Zam) bestemte for oss aa ha Team Work som tema, for det er jo grei skuring med mange enkle leker som passer. Trodde vi. Turen gikk igjen til Khayelitsha, og denne gang til bydelen Harare (passet jo bra).
Vi entrer klasserommet. Rundt 20 elver sitter pent ved pultene sine mens laereren pakker sammen sakene sine ved den bakre veggen. Vel, tenker jeg, dette ser jo lovende ut. Saa starter det, en ren flom av skrikende smaa negerbarn tyter frem fra doeren. For dere som har sett orke-invasjonen i Soria i LOTR fortonet det seg paa cirka samme maate. Jeg anslaar antallet elever til rundt 100 foer jeg har rukket aa summe meg. Herreguuuud! Det er med stor glede jeg ser det kommer en laerer, eller lignende, inn doeren og kommenterer at dette er jo ALT for mange for oss. Han vinker ut cirka 20.... Saa da staar vi der, 80 unger med begrensede engelskkunnskaper, lite motivasjon da skolen egentlig er slutt, og skal undervises av to totalt ukjente. Dette kan selvfoelgelig kun gaa den veien hoenen sparker, og det gjoer det til gangs. Vi er ikke i naerheten av aa faa gjennomfoert noe som helst, ungene krangler/skriker/roper "om en ann" og vi to lederne blir ganske oppgitt.
50 minutter senere er vi endelig ferdig med ildaapen. Skuffet og slukoeret kan man vel si vi er, men som lederen vaar (som var til stede under hele distansen sa) saa var vi VELDIG uheldig med omstendghetene. Noe positivt var det jo ogsaa, og det mest positive er at det fra naa av bare kan gaa en vei, og det er OPPOVER!:)
Stikker til Harare paa loerdag, og blir sannsynligvis der i tre uker foer jeg stikker til vertsfamilien. Eneste sikre om jobb/plassering er at jeg IKKE skal bo i Harare det neste aaret, da vi vet at det er en av jentene som skal jobbe der.
Kommer tilbake med mer i loepet av uken tenker jeg, og skal virkelig proeve aa faa brukt min egen laptop saa jeg faar lastet opp et par bilder.
Slukkoeret koz
Arne
PS! Over til noe helt annet. Det har kommet meg for oeret at en av utoeverne av verdens desidert mest idiotiske "idrett" har fremstilt seg ENDA dummere enn i en vanlig konkurransesetting, nemlig ved aa bruke doping. Greit nok at Erik Tysse Platzer oensker aa fremstille seg som en klovn ved aa drive med noe fullstendig meningsloest, men naar han drar hele friidretts-Norge ned i soela, saa er det nok. Erik Tysse Platzer: BRENN!
fredag 23. juli 2010
Foerste smak av Afrika
Yoyo folkenz, omsider er jeg online igjen, etter en lang bloggtoerke.
Reisen nedover gikk skuffende glatt, ingen problemer overhodet jeg kan klage paa. Vi er innlosjert i Simon's Town, paa et sted hvitere enn min vinterbleke rumpe. Naboene er pingviner og bavianer, begge deler observert i veikanten.
Kan ikke si jeg helt faar foelelsen av aa vaere i Afrika enda, men i gaar hadde vi en interessant eksskursjon. Vi, dvs 30+ kursdeltakere (i tillegg til oss 16 fra Norge er det noen fra Namibia, Zambia, Zimbabwe og Soer-Afrika her), tok bussen forbi Cape Town i retning Stellenbosch. Alt vi saa var sand, sand og litt mer sand. Helt til vi kom opp paa en bakketopp og et uendelig hav av boelgeblikkhus aapenbarte seg. Hvorenn man saa var det trange gater og blikkskur saa lang oeye kunne se. Blikkbyen gaar under navnet Khayelitsha, og det var her vi fikk vaar foerste skikkelig oppgave. Lag paa 7-8 personer skulle ledes inn i forskjellige communities og her skulle vi, kun ved hjelp av oss selv, et par baller og fasiliteter som knapt kan kalles fasiliteter samle sammen unger som skulle aktiviseres.
Fasilitetene foerst. Det var en egentlig som en forvokst sanddunge, bare at sanden var som den man finner i oerkener, dvs myk og jaevlig aa spille ball i. Den var selvfoelgelig ogsaa full av murstein og soeppel. Det kan og nevnes at det blaaste stiv kuling fra alle kanter, saa det var som aa befinne seg i sentrum av en sandstorm. Herlig! Naa var det bare aa finne barnene. Heldigvis var skolen snart slutt, og vi kunne hempe dem inn paa vei hjem. 40-50 unger i alderen 5-10, faa av de snakket engelsk og vi maatte (pga at vi ikke hadde peiling paa hverken fasiliteter, antall unger eller bistand fra lokale) faa disse til aa gjoere noe fornuftig i 2-3 timer. Paa tross av de aapenbare spraakproblemene, de mildt sagt haaploese fasilitetene og et noe dysfunksjonelt lag (vi bestod av nordmenn, namibier og zambier) tror jeg ungene hadde det goey med fotball, sisten og andre enkle leker. Dog kan jeg ikke si jeg fikk det helt store utbyttet av dette, da det jeg var noe det samme som jeg drev med i Tanzania, tror det var mer goey for de som er i Afrika for foerste gang.
Ellers bestaar dagene av mye kursing. Kursing for organisasjonen SCORE, som jeg ikke skal jobbe for, saa dette er MOTIVERENDE saker skal jeg si dere. Men, 'a man gotta do what a man gotta do', saa jeg faar komme meg gjennom de to ukene med forberedelseskurs foer jeg stikker til Harare hvor vi faar det mer spesifikke kurset, som vil bli laaangt mer interessant.
Klimaet er ikke saa altfor fint akkurat her. Genser/jakke er paakrevd paa kvelder og morgener, men saapass faar jeg taale, det er tross alt vinter her.
Kommer tilbake med mer naar det er mer aa melde, om ikke foer saa ihvertfall naar jeg ankommer Zimbabwe.
Stay tuned!
Reisen nedover gikk skuffende glatt, ingen problemer overhodet jeg kan klage paa. Vi er innlosjert i Simon's Town, paa et sted hvitere enn min vinterbleke rumpe. Naboene er pingviner og bavianer, begge deler observert i veikanten.
Kan ikke si jeg helt faar foelelsen av aa vaere i Afrika enda, men i gaar hadde vi en interessant eksskursjon. Vi, dvs 30+ kursdeltakere (i tillegg til oss 16 fra Norge er det noen fra Namibia, Zambia, Zimbabwe og Soer-Afrika her), tok bussen forbi Cape Town i retning Stellenbosch. Alt vi saa var sand, sand og litt mer sand. Helt til vi kom opp paa en bakketopp og et uendelig hav av boelgeblikkhus aapenbarte seg. Hvorenn man saa var det trange gater og blikkskur saa lang oeye kunne se. Blikkbyen gaar under navnet Khayelitsha, og det var her vi fikk vaar foerste skikkelig oppgave. Lag paa 7-8 personer skulle ledes inn i forskjellige communities og her skulle vi, kun ved hjelp av oss selv, et par baller og fasiliteter som knapt kan kalles fasiliteter samle sammen unger som skulle aktiviseres.
Fasilitetene foerst. Det var en egentlig som en forvokst sanddunge, bare at sanden var som den man finner i oerkener, dvs myk og jaevlig aa spille ball i. Den var selvfoelgelig ogsaa full av murstein og soeppel. Det kan og nevnes at det blaaste stiv kuling fra alle kanter, saa det var som aa befinne seg i sentrum av en sandstorm. Herlig! Naa var det bare aa finne barnene. Heldigvis var skolen snart slutt, og vi kunne hempe dem inn paa vei hjem. 40-50 unger i alderen 5-10, faa av de snakket engelsk og vi maatte (pga at vi ikke hadde peiling paa hverken fasiliteter, antall unger eller bistand fra lokale) faa disse til aa gjoere noe fornuftig i 2-3 timer. Paa tross av de aapenbare spraakproblemene, de mildt sagt haaploese fasilitetene og et noe dysfunksjonelt lag (vi bestod av nordmenn, namibier og zambier) tror jeg ungene hadde det goey med fotball, sisten og andre enkle leker. Dog kan jeg ikke si jeg fikk det helt store utbyttet av dette, da det jeg var noe det samme som jeg drev med i Tanzania, tror det var mer goey for de som er i Afrika for foerste gang.
Ellers bestaar dagene av mye kursing. Kursing for organisasjonen SCORE, som jeg ikke skal jobbe for, saa dette er MOTIVERENDE saker skal jeg si dere. Men, 'a man gotta do what a man gotta do', saa jeg faar komme meg gjennom de to ukene med forberedelseskurs foer jeg stikker til Harare hvor vi faar det mer spesifikke kurset, som vil bli laaangt mer interessant.
Klimaet er ikke saa altfor fint akkurat her. Genser/jakke er paakrevd paa kvelder og morgener, men saapass faar jeg taale, det er tross alt vinter her.
Kommer tilbake med mer naar det er mer aa melde, om ikke foer saa ihvertfall naar jeg ankommer Zimbabwe.
Stay tuned!
onsdag 14. juli 2010
Hvorfor i himmelens navn drar jeg til Zimbabwe?
Et tilbørlig spørsmål jeg har forsøkt å svare på mang en gang den siste tiden. Desverre er svaret såpass komplekst at det vanskelig kan gis i sin helhet i en normal samtale, så da kan jeg heller prøve å gjøre et forsøk nå.
Etter Follo var valgmulighetene få, og jeg endte ved nærmest ved en tilfeldighet opp med afrikastudier ved NTNU. Å være student var veldig trivelig, å studere derimot, gikk noe tyngre. Studiepoengene uteble, men interessen for kontinentet Afrika ble vekket. Etter noen måneder i Tanzania med litt jobb og mye fjas fant jeg ut at dette faktisk var noe som passet meg. En ting er sikkert, jeg kan ikke fortsette som vikarlærer/postmann/avløser resten av livet, bare tanken får meg til å grøsse. Grep måtte gjøres! Det var i fjor høst at 'Idrettens fredskorps' ble et aktuelt tema. Hvorfor ikke prøve noe spennende, noe helt nytt, noe jeg kanskje ikke får tid til senere i livet?
Søknad ble sendt inn, og utrolig nok var jeg en av de heldige som ble plukket ut til å tilbringe et snaut år i sørlige Afrika. Utav landene Sør-Afrika, Zambia, Namibia og Zimbabwe var det de to sistnevnte som virket mest forlokkende, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Tilfeldighetene ville det til at skulle til Zimbabwe. Men hva er det som får meg, en ung mann i min beste alder, til å tilbringe et år i et så latterlig skakkjørt land?
Som før turen til Tanzania skulle jeg gjerne proklamert at det er 100% idealisme som ligger bak, men dette ville selvfølgelig vært en grov løgn. Jeg er ingen stor idealist, derimot liker jeg å mele min egen kake. Reiselysten er stor og jeg har falt pladask for de afrikanske kulturene jeg har møtt. Samtidig evner jeg ikke å gå på skole, dermed er realkompetanse siste mulighet for å komme seg bort fra melkegraven. Når jeg i tillegg virkelig liker å jobbe med idrett, og da gjerne med/for ungdom er det jo åpenbart at dette opplegget (et opplegg som vil bli beskrevet senere i bloggen) er midt i blinken. Nå skal det sies, at tanken på å kunne utgjøre en forskjell for folk som har mye mindre enn oss i Norge er viktig. Vi lever i et av verdens beste land, likevel er vi sure, tverre og særdeles lite takknemmelig for de små ting i livet. Mens man i Afrika (nå har jeg egenerfaring kun fra to land, men andre jeg snakker med er av samme oppfatning) møter smil og glede for den minste ting man foretar seg.
Et eksempel, under VM kunne man se stoltheten og gleden selv på de fattigste av de fattige (ja, unntak finnes også her) som aldri i livet kunne spart opp nok penger til å komme seg inn på en fotballkamp. I Norge ville det vært et hylekor uten like, fordi vi kunne, i manges øyne, brukt pengene på viktigere ting.
Så kan man spørre seg, er ikke glede viktig? Er det ikke noe med gleden og stoltheten man kan oppleve på idrettsbanen som gjør livet verdt å leve? Og om jeg kan være med å hjelpe flere til å oppleve den sanne gleden, samholdet, stoltheten som idretten gir, ja da er det noe jeg med aller største glede bruker et år på!
Etter Follo var valgmulighetene få, og jeg endte ved nærmest ved en tilfeldighet opp med afrikastudier ved NTNU. Å være student var veldig trivelig, å studere derimot, gikk noe tyngre. Studiepoengene uteble, men interessen for kontinentet Afrika ble vekket. Etter noen måneder i Tanzania med litt jobb og mye fjas fant jeg ut at dette faktisk var noe som passet meg. En ting er sikkert, jeg kan ikke fortsette som vikarlærer/postmann/avløser resten av livet, bare tanken får meg til å grøsse. Grep måtte gjøres! Det var i fjor høst at 'Idrettens fredskorps' ble et aktuelt tema. Hvorfor ikke prøve noe spennende, noe helt nytt, noe jeg kanskje ikke får tid til senere i livet?
Søknad ble sendt inn, og utrolig nok var jeg en av de heldige som ble plukket ut til å tilbringe et snaut år i sørlige Afrika. Utav landene Sør-Afrika, Zambia, Namibia og Zimbabwe var det de to sistnevnte som virket mest forlokkende, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Tilfeldighetene ville det til at skulle til Zimbabwe. Men hva er det som får meg, en ung mann i min beste alder, til å tilbringe et år i et så latterlig skakkjørt land?
Som før turen til Tanzania skulle jeg gjerne proklamert at det er 100% idealisme som ligger bak, men dette ville selvfølgelig vært en grov løgn. Jeg er ingen stor idealist, derimot liker jeg å mele min egen kake. Reiselysten er stor og jeg har falt pladask for de afrikanske kulturene jeg har møtt. Samtidig evner jeg ikke å gå på skole, dermed er realkompetanse siste mulighet for å komme seg bort fra melkegraven. Når jeg i tillegg virkelig liker å jobbe med idrett, og da gjerne med/for ungdom er det jo åpenbart at dette opplegget (et opplegg som vil bli beskrevet senere i bloggen) er midt i blinken. Nå skal det sies, at tanken på å kunne utgjøre en forskjell for folk som har mye mindre enn oss i Norge er viktig. Vi lever i et av verdens beste land, likevel er vi sure, tverre og særdeles lite takknemmelig for de små ting i livet. Mens man i Afrika (nå har jeg egenerfaring kun fra to land, men andre jeg snakker med er av samme oppfatning) møter smil og glede for den minste ting man foretar seg.
Et eksempel, under VM kunne man se stoltheten og gleden selv på de fattigste av de fattige (ja, unntak finnes også her) som aldri i livet kunne spart opp nok penger til å komme seg inn på en fotballkamp. I Norge ville det vært et hylekor uten like, fordi vi kunne, i manges øyne, brukt pengene på viktigere ting.
Så kan man spørre seg, er ikke glede viktig? Er det ikke noe med gleden og stoltheten man kan oppleve på idrettsbanen som gjør livet verdt å leve? Og om jeg kan være med å hjelpe flere til å oppleve den sanne gleden, samholdet, stoltheten som idretten gir, ja da er det noe jeg med aller største glede bruker et år på!
mandag 12. juli 2010
Hvem, hva hvor?
Jada folkens, da er det klart for en ny runde med blogging. Desverre blir det ikke rosa bamser, sminketips og bilder tatt av meg selv mot et speil, men håper en vegg av tekst (forhåpentligvis ispedd noen bilder) klarer seg. Veiledning på skriveriene mottas med takk da jeg er noe rusten etter en (altfor) lang skrivepause.
Som noen sikkert har fått med seg skal jeg det neste året (avreise på lørdag) oppholde meg i de sørligere deler av det vakre landet vi liker å kalle Afrika (ligger sør for landet Syden). Først et par uker kursing i Cape Town for deretter å ta turen videre til det trivelige turistmekkaet Zimbabwe.
-Hvorfor i himmelens navn skal du dit?
-Hvem reiser du med?
-Hvor skal du?
-Hva skal du gjøre?
Det har blitt noen spørsmål rundt turen, og jeg tenkte jeg kunne prøve å svare på et par av de viktigste, men i første omgang får vi ta for oss HVOR. For det er noe av det jeg finner mest interessant.
Zimbabwe
Zimbabwe var på 80-tallet kjent som Afrikas kornlager, mao et fruktbart land hvor det var overskudd på mat, noe som var svært uvanlig på et utarmet kontinent plaget av mang en hungersnød. Mannen som loste landet gjennom fremgangen var den "folkekjære" Robert Mugabe. 30 år senere sitter han fortsatt på makten, det en gang så, relativt sett, rike landet er kjørt på dyngen. Etter år med hyperinflasjon har de ingen valuta, handelen ligger brakk og folk flest har HIV/Aids. Trivelig situasjon med andre ord.
Hvor skal så jeg plasseres oppi alt dette?
Vel, vi er fire stykker som skal jobbe i landet, og vi har fått høre fire forskjellige destinasjoner (én til hver).
-Hovedstaden Harare med 1,5mill innbyggere, moderne bykjerne og alle fasiliteter man måtte ønske seg.
-Chinhoyi, et par timer med bil fra Harare. Middels størrelse (ca. 60.000 inb.), er tydeligvis et paradis for dykkere, og det passer jo meg perfekt.....
-Gweru, landets tredje største by. Ligger midt i landet og er således et knytepunkt for all trafikk.
-Bindura, det mest landlige alternativet. En møkkete liten landsby som lever rundt en nikkel-forekomst. Og når man har sett bilder fra russiske Nikel skjønner man jo at det en fest å leve i slike omgivelser!
Jeg er jo en landsens pjokk, og ønsker dermed ikke å opphole meg i altfor store byer. Samtidig frister det jo ikke å labbe rundt en nikkelgruve dag ut og dag inn. Eneste ting som er sikkert er at jeg er 100% positiv til ALT, så får vi se hva det ender opp med. Tror det blir stas uansett!
Nok tørre fakta for i dag, kommer mer i løpet av uken. Spørsmål som ønskes besvares kan legges igjen i kommentarfeltet.
Hei og takk.
Som noen sikkert har fått med seg skal jeg det neste året (avreise på lørdag) oppholde meg i de sørligere deler av det vakre landet vi liker å kalle Afrika (ligger sør for landet Syden). Først et par uker kursing i Cape Town for deretter å ta turen videre til det trivelige turistmekkaet Zimbabwe.
-Hvorfor i himmelens navn skal du dit?
-Hvem reiser du med?
-Hvor skal du?
-Hva skal du gjøre?
Det har blitt noen spørsmål rundt turen, og jeg tenkte jeg kunne prøve å svare på et par av de viktigste, men i første omgang får vi ta for oss HVOR. For det er noe av det jeg finner mest interessant.
Zimbabwe
Zimbabwe var på 80-tallet kjent som Afrikas kornlager, mao et fruktbart land hvor det var overskudd på mat, noe som var svært uvanlig på et utarmet kontinent plaget av mang en hungersnød. Mannen som loste landet gjennom fremgangen var den "folkekjære" Robert Mugabe. 30 år senere sitter han fortsatt på makten, det en gang så, relativt sett, rike landet er kjørt på dyngen. Etter år med hyperinflasjon har de ingen valuta, handelen ligger brakk og folk flest har HIV/Aids. Trivelig situasjon med andre ord.
Hvor skal så jeg plasseres oppi alt dette?
Vel, vi er fire stykker som skal jobbe i landet, og vi har fått høre fire forskjellige destinasjoner (én til hver).
-Hovedstaden Harare med 1,5mill innbyggere, moderne bykjerne og alle fasiliteter man måtte ønske seg.
-Chinhoyi, et par timer med bil fra Harare. Middels størrelse (ca. 60.000 inb.), er tydeligvis et paradis for dykkere, og det passer jo meg perfekt.....
-Gweru, landets tredje største by. Ligger midt i landet og er således et knytepunkt for all trafikk.
-Bindura, det mest landlige alternativet. En møkkete liten landsby som lever rundt en nikkel-forekomst. Og når man har sett bilder fra russiske Nikel skjønner man jo at det en fest å leve i slike omgivelser!
Jeg er jo en landsens pjokk, og ønsker dermed ikke å opphole meg i altfor store byer. Samtidig frister det jo ikke å labbe rundt en nikkelgruve dag ut og dag inn. Eneste ting som er sikkert er at jeg er 100% positiv til ALT, så får vi se hva det ender opp med. Tror det blir stas uansett!
Nok tørre fakta for i dag, kommer mer i løpet av uken. Spørsmål som ønskes besvares kan legges igjen i kommentarfeltet.
Hei og takk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)